Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
Сигрид Унсет
Чтение в оригинале (Каро)Klassisk litteratur
Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь.
Повествование охватывает жизненный путь смелой Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. Помимо динамичного сюжета книга поражает воображение детальным и исторически верным описанием средневековой Норвегии.
Перед вами первая часть трилогии («Венец»), рассказывающая о детстве, юности и замужестве главной героини. Предлагаем читателям насладиться этим литературным шедевром на языке оригинала.
Sigrid Undset "Kristin Lavransdatter. Kransen"
KRANSEN
I. Jørundgård
I
Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bjørgulfssøn. De hadde før bodd på hans gård Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til Jørundgård øverst på Silsvollene.
Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lagmannssønnene. Den kom inn fra Sverige med hin Laurentius Østgøtalagmann som tok Bjelbojarlens søster jomfru Bengta ut av Vreta kloster og rømte til Norge med henne. Herr Laurentius var hos kong Håkon den gamle og ble meget yndet av ham; kongen gav ham gården Skog. Men da han hadde vært her i landet i åtte år, døde han av sott, og enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kalte kongsdatter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke barn sammen, og så arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bjørgulfssøn.
Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare åtteogtyve år ved den tid han kom til Sil, og tre år yngre enn sin hustru. Som fremvokstring hadde han vært ved hirden og hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermål ble han boende i ro på sin gård, ti Ragnfrid var noe underlig og tungsindig og trivdes ikke mellom folket sør i landet. Etter at hun hadde hatt den vanskjebne å miste tre småsønner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulle komme nærmere til sine frender og kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde da de kom dit, ett barn i live, en liten mø som het Kristin.
Men da de festet bo på Jørundgård, levde de mest like stille der og holdt seg svært meget for seg selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, ti hun så dem ikke oftere enn hun måtte for sømmelighets skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var særskilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig søkte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens ærender eller pilegrimer, når de for oppover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest – han var deres nærmeste nabo og bodde på Romundgård – den største aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, så de mente de trengte ikke drive så hardt med faste bønner eller trekke til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.
Ellers var Jørundgårdsfolket meget aktet og også vel likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig mann, men fredsæl, stillfarende og rettsindig, jevn i sin ferd, men høvisk av vesen, en særskilt dyktig gårdbruker og en stor veidemann, særlig jaget han hissig på ulv og bjørn og allslags skadedyr. Han samlet på få år meget jord under sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilendinger.
Ragnfrid så folk så lite til at de snart sluttet med å snakke større om henne. Den første tid etter hun var kommet hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne fra den tid hun gikk hjemme på Sundbu. Vakker hadde hun aldri vært, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde hun skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle måter bedre enn de fleste koner – hun satt i stor velstand og anseelse, og hun levde godt med mannen, såvidt folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han rådførte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun var da heller ikke eldre enn at hun kunne få mange barn ennu, om Gud ville unne henne det.
De hadde noe vanskelig for å få unge folk i tjenesten på Jørundgård fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og fordi de holdt alle faster så strengt. Ellers levde folk godt der i gården, og det falt sjelden onde ord eller refselser; både Lavrans og Ragnfrid gikk også selv foran i alt arbeide. Mannen var også gladlynt på sin måte og kunne være med i en dans eller synge fore, når ungdommen lekte om våkenettene på kirkebakken. Men det var dog helst eldre mennesker som søkte seg til Jørundgård; disse likte seg godt og ble lenge.
Da barnet Kristin var syv år gammel, hendte det en gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres.
Det var en vakker morgen litt frem på sommeren, Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i tunet – da gledet hun seg slik at hun ikke kunne stå stille mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mellom hvert plagg som ble trukket på henne. Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når hun fikk være med og gjeste sine morsfrender på Sundbu, og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tyntølet sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.
Moren viklet opp Kristins lange, gule hår og bandt det inn i den gamle, blå luen hennes, kysset så datteren på kinnet, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen allerede; han løftet henne opp bak seg, hvor hun hadde lagt sammen sin kappe som en pute på hestens lend. Der fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Så ropte de levvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalen med Kristins hettekåpe, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.
Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet – enda de var så mange og de skulle så kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de så etter veien, der de for.
De red mellom husene på Romundgård og vekslet hilsninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu var den blitt skjemt av regnet.
På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.
Her på kirkebakken og i kirkegården pleide Kristin å leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare så langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og bygden var helt nytt og merkelig. Husklyngene på Jørundgård var likesom blitt mindre og gråere, der de lå nede på flaten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, grønne voller og myrer i bunnen, og gårder med aker og eng oppetter liene under de grå og stupbratte fjellsider.
Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og stengte, visste Kristin at Loptsgård lå. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjemte med henne når de kom til Jørundgård. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fått et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, ved hvitsøndagstide, da hadde han hatt med seg til henne en ridder som var skåret så vakkert og malt så vel at Kristin syntes hun hadde aldri fått gildere gave. Hun måtte ha ham med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen når hun våknet, stod ridderen på trinnet foran sengen, der hvor hun lå med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved første hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham vekk når hun sovnet, for hun hadde hørt henne si han var så hard og vond hvis de fikk ham under seg om natten. – Sigurd av Loptsgård var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne på kneet, for han pleide si at når hun ble mannvoksen, skulle han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; så kunne Kristin bli den fjerde. Men når hun gråt for det, lo Lavrans, og sa han trodde ikke Margit ville gi opp ånden så snart, men skulle det nu gå så ille og kom Sigurd på beiling, så skulle han få nei, hun trengte ikke være redd for annet.
Et bueskudd nord for kirken omtrent lå ved veien en stor stenblokk, og omkring den var det en tett lund av bjerketrær og osp. Der pleide de leke kirke, og Tomas, den yngste dattersønnen til Eirik prest, stod opp og messet etter sin morfar, kostet med vievann og døpte når det lå regnvann i gropene på stenen. Men høsten før hadde det hendt engang at de kom ille ut. Først hadde Tomas viet sammen henne og Arne – Arne var ikke eldre enn det hendte han ble med barna og lekte, når han kunne slippe til det. Siden fanget Arne en grisunge som gikk der, og den bar de til dåpen. Tomas salvet den med gjørme, dyppet den i et vannhull og hermet etter sin morfar, sang på latin og skjente for de ofret ikke nok – da lo barna, for de hadde hørt de voksne snakke om Eiriks umåtelige pengegriskhet. Og jo mer de lo, jo verre ble Tomas til å finne på; så sa han at dette barnet var avlet i langfasten, og de skulle bøte til presten og kirken for sin synd. Da lo de store guttene så de skrek, men Kristin ble så skamfull at hun var på gråten, der hun stod med grisungen i fanget. Og mens de holdt på med dette, så bar det ikke bedre til enn at Eirik selv kom ridende hjemover fra sognebud. Da han skjønte hva ungene hadde for seg, sprang han av hesten, rakte de hellige kar til Bentein, den eldste dattersønnen, som var med ham, så brått at Bentein nær hadde tapt sølvduen med Guds legeme i bakken; presten for inn mellom barna og dengte så mange som han kunne få fatt i. Kristin mistet grisungen, og den for skrikende nedover veien med dåpskledet slepende etter seg, så prestens hester stod på bakbenene av redsel; presten ristet også henne så hun falt, og han støtte til henne med foten så hun hadde vondt i hoften mange dager etter. Da mente Lavrans, da han hørte om dette, at Eirik dog hadde vært for streng mot Kristin, siden hun var så liten. Han sa han ville tale med presten om dette, men Ragnfrid bad ham ikke gjøre det, for barnet hadde ikke fått annet enn det hun hadde forskyldt når hun var med på en slik bespottelig lek. Så nevnte ikke Lavrans videre om saken, men han gav Arne de verste hugg gutten noentid hadde fått.
Derfor, da de red forbi stenen, nappet Arne i Kristins erme. Si noe torde han ikke for Lavrans, men han skar ansikt, smilte og klappet seg på enden. Men Kristin bøyde skamfull hodet.
Veien tok inn i tett skog. De red under Hammerås; dalen ble trang og mørk, og elvegnyet hørtes sterkere og barskere – når de så et glimt av Lågen, gikk den isgrønn med hvitt skum mellom bratte stenvegger. Fjellet var svart av skog på begge sider av dalen; det var mørkt og stygt og trangt i rosten, og det gufset kaldt. De red over kloppen over Roståen, og snart så de broen over elven nede i dalen. I en høl litt nedenfor broen bodde en nøkk; Arne ville fortelle Kristin om det, men Lavrans bød strengt gutten å tie med slik snakk her i skogen. Og da de kom til broen, sprang han av hesten og leide den over ved bislet, mens han holdt barnet om livet med den annen arm.
På den annen side av elven bar en ridesti steilt opp i høyden, så mennene stod av hestene og gikk, men faren løftet Kristin frem i sadelen så hun kunne holde i sadelbuen, og så fikk hun ri Gullsveinen alene.
Nye grånuter og blåkoller med snestriper på løftet seg over fjellsidene ettersom de kom høyere opp, og nu skimtet Kristin mellom trærne glimt av bygden nord for rosten, og Arne pekte og sa hva de gårdene het som de kunne skjelne.
Høyt oppe i lien kom de til en liten heim. De stanset ved skigarden; Lavrans hauket, og ropet ble ved å klinge igjen og igjen mellom fjellene. To menn kom springende nedover mellom de små åkerlapper. Det var begge sønnene i stuen. De var dyktige tjærebrennere, og Lavrans skulle tinge dem til å brenne for seg. Deres mor kom etter med en stor bolle kjellermelk, ti det var blitt en varm dag, slik som mennene hadde ventet.
«Jeg så du hadde datteren din med deg,» sa hun, da hun hadde hilst, «jeg tykte jeg måtte da se henne. Du får løse av henne huen; de sier hun skal ha slikt fagert hår.»
Lavrans gjorde som konen bad, og Kristins hår falt ned over henne like til sadelen. Det var tykt og gult som moden hvete. Isrid, konen, tok i det og sa:
«Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun og ser ut som et riddermanns barn. Milde øyne har hun og – hun ligner på deg og ikke på Gjeslingene. Gud unne deg glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn! Og Gullsveinen rider du så strak som en hovmann,» skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drakk.
Barnet rødmet av glede, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mann vidt omkring, og han så ut som en ridder, der han stod mellom mennene sine, enda han var kledd mest på bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønnfarvet vadmel, åpen i halsen så skjorten vistes; ellers hadde han hoser og sko av ufarvet lær og på hodet en gammeldags, bredbremmet ullhatt. Av smykker bar han bare en glatt sølvspenne i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; dessuten vistes i halsen litt av en gyllen halskjede. Den bar Lavrans alltid, og i den hang et gullkors, satt med store bergkrystaller; det var til å åpne, og deri lå litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklede og hår, ti Lagmannssønnene regnet sin ætt fra en av denne salige kvinnes døtre. Men når Lavrans var på skogen eller gikk over sitt arbeide, pleide han å stikke korset inn på bare barmen for ikke å miste det.
Men han så i sine grove hjemmeklær mere velbyrdig ut enn mangen ridder og hirdmann i gjestebudsdrakten. Han var meget vakkert vokst, høy, herdebred og hoftesmal; hodet var lite og satt vakkert på halsen, og han hadde smukke, litt langaktige ansiktsdrag – tilpass fyldige kinner, vakkert rundet hake og veldannet munn. Av lett var han lys med frisk ansiktsfarve, grå øyne og tykt, glatt og silkegult hår.
Han ble stående og snakke med Isrid om hennes saker, spurte også til Tordis, Isrids frendekone, som stelte på Jørundgårds seter denne sommeren. Hun hadde nyss fått et barn; Isrid ventet bare på leilighet til å få sikkert følge gjennom skogen, så skulle hun bære gutten ned og få ham kristnet. Lavrans sa da hun fikk bli med dem oppover: han skulle ned igjen neste kveld, og det kunne være godt og trygt for henne at det var så mange menn med henne og det hedenske barnet.
Isrid takket: «Sant å si så er det nu dette jeg har ventet på. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør oss et vennskapsstykke om du kan det, når du kommer hit.» Hun sprang oppover for å hente et knytte og en kåpe.
Det var slik at Lavrans likte seg vel mellom disse småmenn som satt på rydninger og bygselplasser høyt i utkanten av bygden; hos dem var han alltid glad og skjemtsom. Med dem talte han om skogsdyrenes ferden og renen innpå viddene, om alt det skrømt som rører seg på slike steder. Og han stod dem bi med råd og dåd og håndsrekning, så til deres syke bufe, fulgte dem i smien og på tømmermannsarbeide – ja, la stundom sine svære krefter til, når de skulle bryte opp de verste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker alltid med glede Lavrans Bjørgulfssøn og Gullsveinen, den store, røde hingsten han red på. Det var et vakkert dyr med blankt skinn, hvit man og hale og lyse øyne – sterkt og djervt så det gikk ry av det i bygdene, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte å si, han hadde den så kjær som en yngre bror.
Det første ærendet Lavrans hadde, var at han skulle se til varden på Heimhaugen. For i de harde ufredstider for hundre år siden eller mere hadde bøndene noen steder oppetter dalene bygd varder på fjellene, lignende vetene i skibredene langs kysten, men disse vardene i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegildene holdt dem istand, og brødrene skiftet om å røkte dem.
Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene – og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen – for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.
Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.
Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær – så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.
Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom seterskogen – lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.
Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun hadde regnet tre tylfter, klarte hun ikke å holde rede på det lenger. Og enda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.
Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun ble redd, for ingen visste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe – han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.
Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til – men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.
Isrid rystet på hodet.
«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn – det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»
Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:
«Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende —»
«Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover —»
«Å – å,» Lavrans drog på det. «Kanhende – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler – og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre —»
«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her – gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to —»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel —»
«Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»
De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.
De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild – det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.
Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.
Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.
«Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:
«Ja da er vi folk nok her som kan bære henne – hun har godt av det – drikk du og, Arne – dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett —»
Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt – og så var hun så mett.
Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge – og så veltet hun overende på bakken og sov.
Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.
Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg – kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.
Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.
Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.
Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.
Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein – han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også – da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte han når hun ropte på ham, og de andre to hestene fulgte etter Gullsvein.
Hun hørte en bekk som klunket og sildret etsteds nærved; da gikk hun etter lyden til hun fant den, og hun la seg utover på en stor stenhelle og tvettet sitt svette, myggstukne ansikt og hendene. Under helleren stod vannet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvegg rett opp bak noen små bjerker og vierbusker – det var det fineste speil, og Kristin lutet seg utover og så på seg selv i vannet, for hun ville se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.
Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»
«Hvem vinket – var det en mann?»
«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.
Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.
Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.
Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»
Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.
Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.
«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.
Kristin våknet opp med et sett:
«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»
«Det får vi nu se på,» sa Lavrans, og straks etter sov Kristin sødelig mellom saueskinnene.
II
Hver sommer pleide Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.
Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.
Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.
Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.
Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.
Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.
Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte på alvemøen, så kom hun til å lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.
Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår. Da forstod hun at hun skulle få bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.
Moren kom bort til henne og strøk over hennes kinn:
«Er du så glad da, datter min, at du skal fare så langt bort fra meg?»
Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører. Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.
Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.
Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunne ikke holde seg i ro noe sted.
«Er du så glad da, Kristin, at du skal fare fra meg så langt og så lenge?» spurte moren. Kristin ble både lei og motfallen og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunne best: «Nei, kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal få følge med min far.»
«Ja, du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Så kysset hun barnet og stelte litt på møens drakt.
– Og endelig satt de da i sadlene, hele reisefølget – Kristin red på Morvin, som før hadde vært farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpet med den siste hjertestyrkning opp til sin husbond, la en hånd på datterens kne og bad henne minnes alt som moren hadde lagt henne på sinne.
Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet det solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende opp i dis og damp – så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.
Til Hamar kom de en mørk og regnfull kveld, og Kristin satt foran på farens sadel, for hun var så trett at allting svømte for hennes syn – sjøen som lyste blekt ute til høyre, og de mørke trær som dryppet væte over dem, når de red innunder, og de svartlodne husklynger på de farveløse, våte jorder etter veien.
Hun hadde sluttet å telle dagene – det syntes henne som hun hadde ligget på reise en evig lang tid. De hadde besøkt slekt og venner nedover i dalen; hun var blitt kjent med barn på storgårdene og hadde lekt i fremmede stuer og låver og tun, og hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger. De hadde rastet på veikanten om dagene, når det var vakkert vær; Arne hadde plukket nøtter til henne, og hun hadde fått sove etter måltidene oppå skinnsekkene med deres klær i. På en gård hadde de fått silketrukne puter i sengen, men en natt hadde de ligget på et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinne som lå og gråt sakte og jammerfullt, hver gang Kristin var våken. Men hver natt hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme rygg.
Kristin våknet med et sett – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, ble ved. Hun lå alene i en seng, og i rommet hvor den stod, brente det på åren.
Hun kalte på sin far, og han reiste seg opp fra åren hvor han hadde sittet, og kom hen til henne i følge med en tykk kone.
«Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:
«Vi er i Hamar nu, og her er Margret, Fartein sutares kone – du får hilse vakkert på henne, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe deg i klærne.»
«Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulle iseng nu, jeg. Å hjelp meg du da,» bad hun, men Lavrans sa noe strengt at hun skulle heller si Margret takk som ville hjelpe henne. «Og se hva hun har og vil gi deg i gave!»
Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansikt og trakk på henne serk og hoser oppe i sengen, så hun skulle slippe å tre barfotet på lergulvet.
«Hva er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»
«Ja, det er klokkene våre det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsteren her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og så ringer det i klosteret og i Korskirken.»
Margret bredte tykt smør på brødet hennes og gav henne honning i melken forat den skulle mette mere, den maten hun fikk i seg – hun hadde knapp tid til å spise.
Ute var det mørkt ennu, og det var blitt frostvær. Tåken var så kald at den bet. Fotefarene etter folk og fe og hovslag var harde som støpt i jern, så Kristin støtte føttene i de nye tynne sko, og en gang trådte hun gjennom isen på rennen midt i stretet og ble våt og kald på benene. Da tok Lavrans henne opp på ryggen og bar henne.
Hun spente øynene i mørket, men det var ikke stort hun kunne se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den grå luft. Så kom de ut på en liten eng som lysnet av rimfrost, og på den annen side engen skimtet hun en blekgrå bygning, stor som et fjell. Det var store stenhus rundt om, og noen steder lyste det ut av glugger i muren. Klokkene, som hadde tiet en stund, tok på å ringe igjen, og nu var det så sterk en lyd at det rant som is nedover ryggen hennes ved det.
Det var som å gå inn i berget, syntes Kristin da de steg inn i kirkens forhall; det slo mørkt og kaldt mot dem. De gikk gjennom en dør, og der møtte gammel, kald lukt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og veldig høyt rom. Hun kunne ikke se tilbunns i mørket hverken over seg eller til sidene, men det brente lys på et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rommet som pust og hviskinger. Faren krysset med vievann på seg selv og barnet, og så gikk de fremover; enda han trådte varsomt, klang hans sporer så sterkt på stengulvet. Der var jettestore søyler som de gikk forbi, og mellom søylene var det som å se inn i kullsvarte huler.
Fremme nær alteret bøyde faren kne og Kristin knelte ved hans side. Hun begynte å kunne skjelne i mørket – det glitret av gull og sølv på alteret inne mellom søylene, men på det fremme foran dem strålte lysene som stod og brente på forgylte kjertestikker, og der strålte det av de hellige kar og av den store, prektige tavle bakom. Kristin måtte igjen tenke på berget – sånn hadde hun trodd det måtte være, så megen prakt, men kanskje enda mere lys. Og dvergmøens åsyn kom for henne – men så løftet hun øynene og så på veggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset. Hun ble redd – han så ikke mild og sorgfull ut sånn som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennomstungne føtter og hender tungt etter armene sine og bøyde det blodbestenkte hode under tornekronen. Men han stod på et trinnbrett med stivt utstrakte armer og opprett hode, håret var gyllentglinsende og kronet med gullkrone, ansiktet hevet og barskt.
Da forsøkte hun å følge prestens ord, mens han leste og sang, men hans mæle var så utydelig og hastig. Hjemme var hun vant til å kunne skjelne hvert ord, ti Sira Eirik hadde det klareste mål, og han hadde lært henne hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.
Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.
Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.
Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.
Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.
De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.
I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:
«Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.
Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.
De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.
Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.
Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.
Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:
«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»
Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:
«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»
Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»
«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»
«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»
Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.
Broder Edvin gav hennes hånd et lite trykk, og da de så på hinannen, måtte de begge le. Munken var høy og mager, men dyktig slutrygget; barnet syntes han lignet en gammel trane i hodet, for det var lite, med smal, skinnende blank skalle over en busket, hvit hårkrans, og satt på en lang og tynn skrukket hals. Nesen var også stor og spiss som et nebb. Men det var noe som gjorde henne lett og glad bare hun så ham opp i det langsmale, furete ansikt. De gamle vannblå øyne var rødkantete, og lokkene brunlige og tynne som hinner, det strålte tusen rynker ut fra dem; de visne kinner med det rødlige årekrus var gjennomrutet av rynker som løp ned mot den lille smalleppede munn, men det var som broder Edvin var blitt så rynket bare av å smile til menneskene – Kristin syntes aldri hun hadde sett noen som så så munter og så snill ut; det var som han bar på en lysende og lønnlig glede, og den ville hun få vite om når han begynte å tale.
De gikk langsmed gjerdet til en apalhage hvor det ennu hang noen få gule og røde frukter på trærne. To predikebrødre i sorte og hvite klær rakte sammen visne bønneris inne i hagen.
Klosteret var ikke meget annerledes enn en annen bondegård, og gjestehuset hvor munken førte Kristin inn, lignet også mest en fattig bondestue, men det var mange sengesteder. I en av sengene lå en gammel mann, og ved åren satt en kone og svøpte et spedbarn; to større barn, gutt og pike, stod hos henne.
De klaget, både mannen og konen, for de ikke hadde fått dugurd ennu: «men de gider ikke bære inn til oss to ganger, så skal vi svelte mens du renner i byen, broder Edvin!»
«Vær ikke sint nu, Steinulv,» sa munken, «kom hit og hils, du Kristin – se denne fine, vakre møen som skal være her idag og spise med oss.»
Han fortalte at Steinulv var blitt syk på reisen hjem fra et stevne, og han hadde fått lov til å ligge her i klosterets gjestestue fordi han hadde en frendekone boende i spitalen, og hun var så slem at han kunne ikke være der for henne.
«Men jeg merker nok de er snart lei av å ha meg her,» sa bonden. «Når du farer herfra, broder Edvin, så er her vel ingen som har stunder til å passe meg, og så sender de meg nok bort på spitalen igjen.»
«Å, du er frisk lenge før jeg er ferdig med arbeidet mitt i kirken,» sa broder Edvin. «Så kommer sønnen din og henter deg —.» Han tok en kjele med varmt vann på åren og lot Kristin holde den mens han stelte med Steinulv. Så ble gamlingen litt bedre til mote, og straks etter kom en munk inn med mat og drikke til dem.
Broder Edvin leste over maten og satte seg hen på sengekanten hos Steinulv, så han kunne hjelpe ham med å spise. Da satte Kristin seg bort til konen og matet gutten hennes, for han var så liten at han kunne ikke godt rekke opp i grøtfatet, og han sølte når han skulle dyppe i ølbollen. Konen var fra Hadeland, og hun var kommet hit med sin mann og barna for å hilse på sin bror som var munk her i klosteret. Men han var ute på bygdene og vandret, og hun klaget meget for de skulle ligge her og spille tiden.
Broder Edvin godsnakket med konen. Hun måtte nu ikke si hun kastet bort tiden når hun var her i Biskopshamar. Her var alle de gjeve kirkene, og munkene og kannikene holdt messer og sang sine tider hele døgnet rundt – og staden var så vakker, vakrere enn selve Oslo, om den enn var noe mindre, men her hadde de hager mest til hver gård: «du skulle sett da jeg kom hit ivår, det var hvitt av blomster over hele staden. Og siden da engeltornen sprang ut —»
«Ja, hjelper det meg nu da,» sa konen surt. «Og her er mere av helligdommer enn av hellighet, tykkes meg —»
Munken lo litt og rystet på hodet. Så rotet han i sengehalmen sin og fant frem en stor bunke epler og pærer, som han delte ut mellom barna. Kristin hadde aldri smakt så god frukt. Saften rant henne ut av munnvikene for hver bit hun tok.
Men nu måtte broder Edvin bort i kirken, og han sa Kristin skulle få bli med. De skrådde over klostergården, og gjennom en liten sidedør gikk de inn i koret.
Også på denne kirken ble det bygd ennu, så det var også her oppreist bjelkeverk i krysset mellom langhuset og tverrarmene. Biskop Ingjald lot koret forbedre og smykke, fortalte broder Edvin – biskopen var storrik, og all rikdommen sin brukte han til å pryde kirkene her i byen; han var en ypperlig bisp og en god mann. Predikebrødrene i Olavsklosteret var også gode menn, renlivede, lærde og ydmyke; det var et fattig kloster, men de hadde tatt vakkert imot ham – broder Edvin hadde hjemme i minoritterklosteret i Oslo, men han hadde fått lov å terminere her i Hamar dioces.
«Men kom nu hit,» sa han og leide Kristin bort til foten av bjelkeverket, kløv opp etter en stige og la noen fjeler tilrette der oppe. Så kom han ned igjen og hjalp barnet opp med seg.
På den grå stenmur over seg så Kristin underlige, flagrende lysflekker, røde som blod og gule som øl, blå og brune og grønne. Hun ville se seg tilbake, men munken hvisket: «Ikke snu deg.» Men da de stod sammen høyt oppe på fjelene, vendte han henne lempelig omkring, og Kristin så et syn så fagert at hun nesten mistet pusten.
Midt imot henne på langhusets sørvegg stod et billede og lyste som det skulle være gjort av lutter skinnende edelstener. De brogede lysflekker på veggen kom av stråler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i glansen; hun var rød på hendene som hun skulle ha dyppet dem i vin, munkens ansikt syntes helt forgylt, og ut av hans mørke kutte demret billedets farver dunkelt tilbake. Hun så spørrende på ham, men han bare nikket og smilte.
Det var som å stå langt borte og se inn i himmerike. Bak et gitter av sorte streker skjelnet hun litt etter litt Herren Krist selv i den dyreste røde kåpe, jomfru Maria i kledning så blå som himmelen, hellige menn og møer i strålende gule og grønne og fiolblå drakter. De stod under buer og søyler av lysende hus, grener og kvister slynget seg med forunderlig og klart løv —.
Munken drog henne litt lenger ut på broen:
«Stå her,» hvisket han, «så lyser det like på deg av Kristi egen kappe.»
Nede fra kirkerommet drev det opp imot dem en svak duft av røkelse og lukten av kald sten. Det var skumt nede, men solstråler stakk inn på skrå gjennom en rekke vindusåpninger på langhusets sørvegg. Kristin begynte å skjønne at himmelbilledet måtte være en slags vindusrute, for det fylte en slik glugge. De andre var tomme eller stengt med hornruter i trerammer. En fugl kom, satte seg i en vinduskarm, kvitret litt og fløy bort, og utenfor korveggen hørtes hugg av metall mot sten. Ellers var allting stille; bare vinden kom i små pust, sukket litt mellom kirkeveggene og stilnet av.
«Jaja,» sa broder Edvin og sukket. «Slike saker kan ingen gjøre her i landet – de maler nok med glass i Nidaros, men det blir ikke som dette —. Men ute i sydlandene, Kristin, i de store munsterne, der har de slike billedruter så store som portene på kirken her —.»
Kristin tenkte på billedene i kirken hjemme. Der var Sankt Olavs alter og Sankt Tomas av Kanterborgs alter med billedtavler på brystningen og skap bak – men de billedene syntes henne matte og uten glans når hun husket på dem nu.
De gikk ned av stigen og opp i koret. Der stod alterbordet nøkent og bart, og på stenplaten var oppstilt små esker og kopper av metall og tre og lertøy; underlige små kniver og jern, penner og pensler lå utover. Da sa broder Edvin at dette var redskapen hans; han drev det håndverk at han malte billeder og skar ut alterskap, og de fine tavlene som stod borte i korstolene, hadde han gjort. De skulle være til alterbrystningene her i Predikebrødrenes kirke.
Kristin fikk se hvordan han blandet opp farvede pulvere og rørte dem ut i små kopper av stentøy, og hun fikk hjelpe ham med å bære sakene bort på en pall ved veggen. Mens munken gikk fra den ene tavle til den annen og prentet fine røde linjer i de hellige menns og kvinners lyse hår, så en kunne se hvor det kruset og lokket seg, fulgte Kristin tett i hælene på ham og så og spurte, og han forklarte henne hva det var han hadde skildret.
På den ene tavlen satt Kristus i en gullstol, og Sankt Nikolaus og Sankt Klemens stod hos ham under et tak. Og på sidene var avtegnet Sankt Nikolaus’ levnet. Et sted satt han som lindebarn på sin mors kne; han snudde seg fra brystet hun bød ham, for han var så hellig alt ifra vuggen at han ville ikke die mere enn en gang på fredagene. Ved siden av var et billede av ham da han la pengepungene for døren til det huset hvor det bodde tre møer som var så fattige at de ikke kunne få ektemenn. Hun så hvordan han helbredet den romerske ridders barn, og hun så ridderen seile i en båt med den falske gullkalk i hendene. Han hadde lovet den hellige biskop en gullkalk som hadde vært i hans ætt i tusen år, til lønn for han gav barnet helsen igjen. Men så ville han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk gullkalk istedet; derfor falt gutten i sjøen med det rette gullbegeret i hånden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadd under vannet, og han kom opp på stranden da faren stod i Sankt Nikolaus’ kirke og ofret det falske karet. Det stod tegnet på tavlen med gull og de fagreste farver.
På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem sto Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.
Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høyre håndledd og tegnet løv og roser i kronene.
«Det tykkes meg at dragen er svært liten,» sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. «Ikke ser det ut som den kunne slukt opp møen.»
«Det kunne den heller ikke,» sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes bare stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse – drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt.»
«Men var de ikke inne i hulene da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemennene. Er det ikke sant det?»
Munken myste imot henne og smilte igjen:
«Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyke og tenkte kun på at verden er sterkere enn alle syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slynge dem ut i sjøen som småsten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker.»
«Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?» spurte Kristin forferdet.
Munken tok om hennes gule hår, bøyde lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn; hans øyne var vidåpne og blå.
«Det er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulle han trives i Helvede, og det ville alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da ville ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet etter svale, og han ville ikke føle smerte ved ormenes bit, hvis han ikke kjente lengsel etter fred.»
Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin ble ved:
«Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned og bodde blant oss for å smake i kjødet djevelens fristelse, når han lokker oss med makt og herlighet og verdens trusel, når den byder oss slag og hån og kvasse naglesår i våre hender og føtter. Slik viste han oss veien og lot oss se sin kjærlighet —»
Han så ned i barnets alvorsstive åsyn – da lo han litt og sa med en helt annen stemme:
«Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt seg føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han – de kunne tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!»[1 - Christus natus est – Kristus er født]
Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høytid over henne.
Munken lo selv:
«Ja. Så da oksen hørte dette, så tok han til å belje: «Ubi, ubi, ubi?»[2 - ubi – hvor]
Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»
Og sauen ble så lengselfull etter å se Vårfrue og sønnen hennes at han brekte straks: «Eamus, eamus!»[3 - eamus – la oss gå dit]
Og den nyfødte kalven som lå i halmen, reiste seg opp og stod på føttene sine. «Volo, volo, volo!»[4 - volo – jeg vil] sa den.
Dette har du nok ikke hørt før? Nei, det kunne jeg tenke; jeg vet han er en dyktig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært, men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris —»
«Har I vært i Paris, I da?» spurte barnet.
«Gud signe deg, liten Kristin, jeg har vært i Paris og reist omkring i verden ellers også, og ikke må du tro annet enn at jeg er redd for djevelen og elsker og attrår som en dåre. Men jeg holder fast ved korset av all min evne – en får klenge seg til det som en kattunge til en fjel, når den er falt i sjøen —.
Enn du da, Kristin – hvordan ville du like det å ofre dette vakre håret ditt og tjene Vårfrue som disse brudene jeg har tegnet her?»
«Vi har ikke andre barn hjemme enn jeg,» svarte Kristin. «Så jeg skal vel giftes, kan jeg tenke. Mor har nok rede både kister og skrin med hjemmefølget mitt allerede.»
«Neinei,» sa broder Edvin og strøk henne over pannen. «Det er slik folk råder med barna sine nu. Til Gud gir de døtrene som er halte og svaksynte og stygge og lytte, eller de lar ham få tilbake de barna de synes han har gitt dem formange. Og enda så undres de på at det er ikke hellige menn og møer, alle som bor i klostrene —»
Broder Edvin tok henne med inn i skrudhuset og viste henne klosterets bøker som stod på en ramme der; det var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom inn, sa han han skulle bare finne et eselhode å tegne av. Baketter rystet han på hodet over seg selv:
«Ja der ser du frykten, Kristin – men de er så redde om bøkene sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da sto jeg ikke slik og løy for broder Åsulv. – Men da kunne jeg tatt disse gamle skinnvottene og hengt dem opp på den solstrålen der —»
Hun var med munken over i gjestehuset og fikk et mål mat, men ellers satt hun i kirken hele dagen og så på hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans kom dit for å hente henne, mintes enten hun eller munken det budet som skulle vært sendt avsted til skomakeren.
De dagene hun var i Hamar, husket Kristin baketter bedre enn alt annet som hendte henne på den lange reisen. Oslo var nok en større by enn Hamar, men nu hadde hun sett en kjøpstad, så den tyktes henne ikke så merkelig. Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog på den annen bredd, og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Det var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.
Hjemferden var kald; det var like opp under advent, men da de kom et stykke opp i dalen, lå det sne; så fikk de låne sleder og kjøre det meste av veien.
Med gårdhandelen gikk det slik at Lavrans overdrog Skog til sin bror Åsmund med løsningsrett for seg og sine etterkommere.
III
Våren etter Kristins lange reise fødte Ragnfrid en datter. Begge foreldrene hadde nok ønsket det skulle blitt en sønn, men de trøstet seg snart og fattet den inderligste kjærlighet til liten Ulvhild. Hun var et meget vakkert barn, trivelig, snill, glad og stille. Ragnfrid holdt så meget av dette nye barnet at hun ble ved å gi det die også det annet året det levde: derfor avstod hun etter Sira Eiriks råd noe fra de strenge fastene og gudfryktighetsøvelsene sine, så lenge hun hadde barn ved brystet. Ved dette og ved all gleden over Ulvhild blomstret hun opp, så Lavrans syntes ikke han hadde sett sin hustru være så glad og vakker og omgjengelig i alle de år han hadde vært gift med henne.
Også Kristin følte at det var en stor lykke de hadde fått med den lille spede søsteren. Tenkt over at morens tunge sinn gjorde det stilt på gården, hadde hun aldri; hun hadde syntes det var som det skulle være når moren opptuktet og formante henne, men faren lekte og skjemtet med henne. Nu var moren meget mildere mot henne og gav henne mere frihet, kjælte også mere for henne, og da la Kristin lite merke til at hennes mor også hadde meget mindre tid til å stelle med henne. Hun elsket da Ulvhild, hun som de andre, og var glad når hun fikk bære eller vugge søsteren, og siden ble det enda mere moro med den lille, da hun begynte å krype og gå og tale og Kristin kunne leke med henne.
Sånn gikk tre gode år for Jørundgårdsfolket. De hadde også hellet med seg på flere måter, og Lavrans bygde og forbedret meget på gården, for stuer og fehus var gamle og små, da han kom dit – Gjeslingene hadde hatt den bortbygslet i flere slektsledd.
Så var det ved hvitsøndagstider det tredje året; da var Trond Ivarssøn fra Sundbu med sin hustru Gudrid og sine tre småsønner og gjestet hos dem. En morgen satt de voksne i loftssvalen og talte sammen, men barna lekte nede i tunet. Der hadde Lavrans begynt å sette opp en ny stuebygning, og barna holdt på og krøp på det fremkjørte hustømmer. En av Gjeslingguttene hadde slått til Ulvhild så hun gråt; da gikk Trond ned og refset sønnen, men han tok Ulvhild opp i armene sine. Hun var det vakreste og snilleste barn en kunne se for sine øyne, og morbroren holdt meget av henne, enda han ikke var barnekjær ellers.
I det samme kom en mann over tunet fra bugården, dragende en stor, svart okse, men oksen var vond og ustyrlig og slet seg fra mannen. Trond sprang opp på tømmerhaugen, han jaget de større barn foran seg, men hadde Ulvhild i armen og sin minste sønn ved hånden. Da gled en stokk under føttene hans, Ulvhild falt fra ham ned på bakken, stokken skredde etter, rullet og ble liggende over barnets rygg.
Lavrans var nede av svalen i samme nu; han sprang til og ville løfte opp stokken; da kom oksen imot ham. Han tok etter dens horn, men ble stanget overende, da fikk han tak i dens nesebor, kom seg halvveis opp og fikk holdt oksen til Trond kom seg av forfjamselsen og svennene som løp til fra husene, fikk kastet remmer på den.
Ragnfrid lå på kne og prøvde å lette opp stokken; nu fikk Lavrans lettet den så meget at hun kunne trekke barnet frem og over i fanget sitt. Den lille jamret forferdelig da de rørte ved henne, men moren hulket høyt: «Hun lever, Gud være takk, hun lever —»
Det var et stort under at hun ikke var blitt helt knust, men stokken hadde falt slik at den hadde hvilt med en ende på en sten i gresset. Da Lavrans rettet seg opp igjen, rant blodet ut av hans munnviker, og hans klær var helt opprevne i brystet av oksens horn.
Tordis kom nu springende med et skinnlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over på dette, men det syntes som hun led utålelig pine bare de rørte det minste ved henne. Moren og Tordis bar henne inn i vinterstuen.
Kristin stod hvit og stiv oppe på tømmerhaugen; småguttene klynget seg gråtende til henne. Alle gårdens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinnene gråt og jamret. Men Lavrans bød at de skulle sadle Gullsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, falt han overende, idet han ville stige i sadelen. Da bød han Arne ri over etter presten, mens Halvdan for sørover etter en lægekone som bodde ved åmøtet.
Kristin så at faren var gråhvit i ansiktet, og han hadde blødd så hans lyseblå kledning var helt overrent med rødbrune flekker. Med ett rettet han seg opp, rev en øks fra en av mennene, gikk frem der noen av folkene stod og holdt oksen ennu. Han drev til dyret med øksehammeren mellom hornene, så det sank i kne, men Lavrans ble ved å slå løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosteri ham, så han seg bakover på bakken. Trond og en mann til måtte bære ham inn.
Da trodde Kristin hennes far var død; hun satte i et høyt skrik og løp etter, mens hun ropte på ham av hele sitt hjerte.
Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulle hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget seg høyt og ustanselig, og moren lå bøyd fremover henne, tigget og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunne hjelpe.
Lavrans lå på den annen sengen, han reiste seg opp og ravet over gulvet for å trøste hustruen. Da for hun opp og skrek:
«Rør meg ikke, rør meg ikke. Jesus, Jesus, jeg var det verd at du skulle slå meg ihjel – aldri blir det ende på de ulykker jeg bringer over deg —»
«Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over oss,» sa Lavrans og la en hånd på hennes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegrå øynene hennes skinte i det magre, brunlige åsyn.
«Hun mener vel at jeg har voldt det,» sa Trond Ivarssøn barsk. Søsteren så hatefullt på ham og svarte:
«Trond vet hva jeg mener.»
Kristin løp frem til foreldrene, men de skjøv henne fra seg begge to. Og Tordis, som kom med en kjele varmt vann, tok henne lempelig i skulderen og sa: «Gå over i stuen vår du, Kristin, du er i veien her.»
Hun ville stelle med Lavrans som hadde satt seg på sengetrinnet, men han sa det var ikke farlig med ham:
«Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe oss Gud, hun klager så det kunne røre stenen i berget.»
«Henne tør vi ikke røre før presten eller Ingjerd lægekone kommer,» sa Tordis.
Arne kom inn i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hendene sammen. Så sa hun:
«Send bud til fru Åshild på Haugen. Det får nu være med allting, bare Ulvhild kan bli frelst —»
Ingen gav akt på Kristin. Hun krøp opp i benken bak sengens hodegjerde, drog benene opp under seg og la hodet ned på sitt kne.
Nu var det som hennes hjerte ble krystet sammen av harde hender. Fru Åshild skulle hentes! Moren hadde ikke villet la dem sende bud etter fru Åshild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var så syk av feber. Hun var en trollkvinne, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over henne; hun skulle vært henrettet eller brent, hadde det ikke vært fordi hun var av så høy byrd at hun hadde vært som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa hun hadde gitt førstemannen sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til seg; han var ung nok til å være hennes sønn. Hun hadde barn og, men de så aldri til mor sin, og de to høybårne folkene, Bjørn og Åshild, satt på en envirkes gård i Dovre og hadde mistet alle rikdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen ville ha med dem å skaffe, men lønnlig søkte folk hennes råd, ja, fattigfolk gikk åpenlyst til henne med sine sorger og skader; de sa hun var snill, men de var redd henne også.
Kristin tenkte på moren, som ellers alltid bad så meget, hun skulle dog heller ropt på Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvde å be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var så god og hjalp så mange som led av sykdom og sår og benbrudd. Men hun kunne ikke holde tankene samlet.
Foreldrene var alene i stuen. Lavrans hadde lagt seg på sengen igjen, og Ragnfrid satt bøyd over det syke barn, tørret fra tid til annen over hennes panne og hender med et vått klede og vætet hennes lepper med vin.
Det gikk en lang tid. Tordis så innimellom inn i stuen og ville så gjerne hjelpe, men Ragnfrid sendte henne hver gang ut. Kristin gråt lydløst og bad inni seg, men alt imellom tenkte hun på trollkonen og ventet spent på å se henne tre inn.
Med ett spurte Ragnfrid ut i stillheten:
«Sover du, Lavrans?»
«Nei,» svarte mannen. «Jeg hører på Ulvhild. Gud vil hjelpe det uskyldige lammet sitt, hustru – det tør vi ikke tvile på. Men det er langsomt å ligge her og bie —.»
«Gud,» sa Ragnfrid fortvilt, «hater meg for syndene mine. Barna mine har det godt, der de er, det tør jeg ikke tvile på, og nu er vel Ulvhilds time kommet og – men meg har han forkastet, for mitt hjerte er et øglerede av synd og sorg —.»
Da tok det i døren – Sira Eirik steg inn, rettet sin veldige kropp, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinne!»
Presten stilte skrinet sitt med lægedomssakene i for sengetrinnet, gikk frem til åren og øste varmt vann over sine hender. Så tok han et kors frem av barmen sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noe på latin. Deretter åpnet han ljoren så lyset kunne strømme inn i stuen, gikk bort og så på Ulvhild.
Kristin ble redd han skulle finne henne og jage henne ut – der pleide ikke meget å unngå Sira Eiriks øyne. Men han så seg ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, helte noe av den ut på en tull finkardet ull og la det over Ulvhilds munn og nese.
«Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gikk bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot seg fortelle hvordan ulykken var hendt. På Lavrans var to ribben brukket, og han hadde fått sår i lungene; dog mente presten det var ikke farlig med ham.
«Enn Ulvhild,» spurte faren sorgfullt.
«Jeg skal si deg det når jeg har fått sett på henne,» svarte presten. «Men du får legge deg i loftet, så blir her mere ro og rom for dem som skal stelle med henne.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under mannen og bar ham ut. Kristin ville nu helst gått med faren, men hun torde ikke vise seg.
Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket seg mindre og syntes å halvsove. Varsomt følte han med sine hender over barnets kropp og lemmer.
«Er det så ille med barnet mitt, Eirik, at du vet ikke råd, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dempet.
Presten svarte sakte:
«Det ser ut som ryggen hennes er ille skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre råd enn vi lar Gud og Sankt Olav råde; jeg kan ikke gjøre stort her.»
Moren sa heftig:
«Da får vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noe være uspart, om du kan vinne det av Gud at Ulvhild får bli i live.»
«Det ville tykkes meg et jærtegn,» sa presten, «om hun lever og får førligheten sin.»
«Ja er det ikke jærtegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke det kan skje et jærtegn med mitt barn,» sa hun som før.
«Det er så,» sier presten, «at jærtegn skjer, men det er ikke alle Gud bønnhører – vi vet ikke hans lønnlige råd. Og tykkes deg ikke at det ville være verst om denne lille vakre møen skulle leve opp lytt eller lam?»
Ragnfrid virret med hodet og skrek sakte:
«Jeg har mistet så mange, prest, jeg kan ikke miste henne og.»
«Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av all min evne. Men du får friste, Ragnfrid, å bære den skjebne som Gud legger på deg.»
Moren kved sakte:
«Ingen har jeg elsket slik av barna mine som denne lille her – skal nu hun og tas fra meg, da tror jeg hjertet mitt brister.»
«Gud hjelpe deg, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet på hodet. «Du vil ikke annet enn true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre deg det lite har hjulpet.»
Ragnfrid så trossig på presten og mælte:
«Jeg har nu skikket bud etter fru Åshild.»
«Ja, du kjenner henne, og ikke jeg,» sa presten.
«Jeg kan ikke leve uten Ulvhild,» sa Ragnfrid som før. «Vil ikke Gud hjelpe henne, så søker jeg råd hos fru Åshild eller gir meg djevelen i vold, om han vil hjelpe!»
Presten så ut som han ville svare kvast, men så tok han seg i det. Han bøyde seg ned og følte på den lille syke pikes lemmer igjen:
«Hun er kald om hender og føtter,» sa han. «Vi får legge noen kagger med varmt vann ved henne – og så får dere ikke røre mere på henne, før fru Åshild kommer.»
Kristin lot seg lydløst gli overende i benken og lå som hun sov. Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.
Moren reiste seg for å gå etter kaggene; da brøt hun hulkende sammen: «Be for oss allikevel, Sira Eirik!»
Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.
Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.
Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider. Hun tenkte, hvis søsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trøstet henne litt.
Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting. —
Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres. Lukten av kroppene deres, mannens snorking og de to småbarnas jevne pust fikk Kristin til å gråte stille. Det var ikke lenger siden enn forrige kvelden at hun hadde lagt seg, som hver natt i sitt liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som å tenke på et rede der var revet sund og splittet, og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —
Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.
Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.
Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.
Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.
Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:
«Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.
Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.
Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:
«Er hun redd meg, tro?»
«Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:
«Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»
Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.
«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:
«Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»
«Ja,» sa Kristin og sukket.
Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.
IV
Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.
Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.
Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne så mange viser som folk ikke kjente her i dalen.
Ofte sang hun for Kristin, når Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og ferdedes med kong Magnus og kong Eirik og dronningene deres.
En gang de satt slik og fru Åshild fortalte, slapp det Kristin av munnen som hun hadde tenkt så ofte:
«Underlig tykkes det meg at I kan være så glad alltid, I som har vært vant til —,» hun brøt av og ble rød.
Fru Åshild så smilende ned på barnet:
«Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, så sa hun: «Jeg har hatt min ønsketid, jeg, Kristin, og jeg er ikke så dum at jeg klager, om jeg nu må holde tilgode med saup og sur melk, fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet. Gode dager kan lenge vare hvis en steller omtenksomt og forsiktig med seg og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøye seg med gode dager – for de beste dagene er dyre, de. Nu kaller de den en dåre som spiller bort farsarven sin for å gjøre seg gammen i de unge årene. Derom får enhver mene som han har sinn til. Men da først kaller jeg en mann for en rett dåre og tåpe hvis han treger på handelen baketter, og to ganger dåre og narrenes narr er han hvis han venter å se mer til ølvennene sine når arven er ødt —.
«Er det noe med Ulvhild?» spurte hun blidelig bort til Ragnfrid; hun hadde rørt seg heftig, der hun satt ved barnets seng.
«Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Åshild og Kristin ved åren. Med hånden om ljorestangen stod hun og så ned i fru Åshilds ansikt.
«Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.
«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»
Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det. Fru Åshild så på henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg på kanten av åren, tok en kvist og stakk inn i glørne.
«Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie – synes I ikke han må gremme seg over sin egen dårskap?»
«Hvor der handles, der spilles, Ragnfrid,» sa fru Åshild. «Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne —.»
Ragnfrid rykket den brennede kvist ut av varmen, blåste ut luen og krummet sin hånd om den glødende ende så det lyste blodrødt ut mellom fingrene hennes.
«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»
«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»
«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun nesten uhørlig.
«Ragnfrid,» sa fru Åshild dempet: «Sånn har mangen mø tenkt, når hun fristet å binde en mann og gav mødommen sin for det. Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»
Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Åshild:
«Nu får du komme, Kristin, nu er det tid vi går ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.»
Ute lå tunet hvitt og svart i måneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugården ned til grinden ved kålhagen. Kristin så henne stå og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kålblader og marikåpens folder ned i farens sølvstøp.
Fru Åshild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for å vokte henne, for det var ikke godt å slippe et barn ut alene slik en natt. Men duggen fikk mere kraft når den ble samlet av en ren mø.
Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Åshilds hender. Hun sprang i sine våte sko over mot loftet, hvor hun nu lå sammen med faren. Hun hadde foten på det første trinnet; da trådte Ragnfrid ut av skyggen inne under loftssvalen. I hendene bar hun en bolle med rykende drikke.
«Her har jeg varmet noe øl til deg, datter,» sier moren.
Kristin takket glad og satte munnen til. Da spurte Ragnfrid:
«Kristin – de bønnene og det annet fru Åshild lærer deg – det er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»
«Det kan jeg aldri tro,» svarte barnet. «Det er Jesu navn og Jomfru Marias og de helliges navn i dem alle —»
«Hva er det hun har lært deg,» spurte moren igjen.
«Å – om urter – og lese mot rinnende blod og vorter og såre øyne – og møll i klær og mus i buret. Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn —. Men bønnene må jeg ikke si til noen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.
Moren tok den tømte bollen og stilte den på trappen. Og plutselig slo hun armene om datteren, knuget henne hardt inntil seg og kysset henne. – Kristin kjente morens kinner var våte og hete:
«Gud og Vårfrue skjerme deg og verne deg mot alt ondt – vi har ikke annet enn deg nu, din far og jeg, som ikke den onde lykken vår har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldri du er din fars kjæreste glede —»
Ragnfrid gikk tilbake til vinterstuen, kledde av seg og krøp opp i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sitt ansikt nær til den lilles, så hun kjente varmen av Ulvhilds kropp og den skarpe svettelukten av det fuktige barnehår. Ulvhild sov tungt og trygt som alltid etter fru Åshilds aftendrikk. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalm som det var redt med under lakenet. Allikevel lå Ragnfrid lenge søvnløs og stirret opp mot den lille lysflekk i taket, der månen skinte på ljorens hornrute.
Borte i den annen sengen lå fru Åshild, men Ragnfrid visste aldri om hun sov eller våket. Aldri nevnte den annen det kjennskap som hadde vært mellom dem i gamle dager – det skremte Ragnfrid slik. Og aldri syntes hun hun hadde vært så bitterlig ’sorgfull og hjerteangst som nu – enda nu visste hun at Lavrans fikk igjen full helse – og Ulvhild kom til å leve.
Det syntes som fru Åshild hadde moro av å tale med Kristin, og for hver dag som gikk, ble møen bedre venner med henne.
En dag de var gått ut for å plukke urter, satt de sammen oppe i åssiden på en liten grønning oppunder uren. De kunne se ned i tunet på Formo og kjenne Arne Gyrdssøns røde trøye; han var ridd nedover med dem og skulle passe hestene deres, mens de var oppe i lien etter urtene.
Mens de satt slik, fortalte Kristin fru Åshild om sitt møte med dvergmøen. Hun hadde ikke tenkt på det i mange år, men nu kom det for henne. Og mens hun talte, bares det underlig for henne at det var noen likhet mellom fru Åshild og dvergfruen – enda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinannen.
Men da hun hadde talt ut, satt fru Åshild stille en stund og så nedover dalen; tilslutt sa hun:
«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldri hørt om folk som har tatt det gullet dvergene bød dem, og bundet trollet i sten baketter?»
«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det torde jeg aldri gjøre. Og det tykkes meg ikke vakkert.»
«Det er godt når en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Åshild og lo litt. «Men det er ikke så godt når en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokst meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»
«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»
Fru Åshild lo stille.
«Ja, det ville nu også være best for deg, om du tok etter Lavrans både i sinnet og i skinnet. Enda ville det være synd om de giftet deg bort heroppe i dalen. Bondesed og torpareskap skal en ikke ringeakte, men de synes selv de er så gjeve, disse storfolkene heroppe, at deres make finnes ikke i Norges land. De undres nok svært på det at jeg kan leve og må vel, enda de stenger dørene for meg. Men de er late og hofferdige og vil ikke lære en ny sed – og så skylder de på det gamle uvennskapet med kongeveldet i Sverres dager. Løgn er det, din ættfar forlikte seg med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulle din morbror følge kongen vår og stå for ham, da måtte han fli seg både utenpå og innvortes, og det gider ikke denne Trond. Men du, Kristin, du skulle giftes med en mann der eide ridderskikk og kurteisi —»
Kristin satt og så ned i Formotunet på Arnes røde rygg. Hun hadde ikke festet seg ved det selv, men når fru Åshild talte om den verden hun før hadde ferdes i, så tenkte hun seg alltid
ridderne og grevene i Arnes lignelse. Før, da hun var liten, hadde hun alltid sett dem i farens skikkelse.
«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn på Husaby, det kunne vært en høvelig brudgom for deg det – han hadde vokst seg vakker, drengen. Min søster Magnhild var og så til meg ifjor, hun for gjennom dalen og hadde ham med seg. Ja, ham kan du vel ikke få, men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er så svart i håret som du er lys, og har vakre
øyne. – Men kjenner jeg mågen min rett, så har han vel allerede sett seg om etter et bedre gifte til Erlend enn du er.»
«Er ikke jeg et godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom seg aldri til å bli krenket over noe fru Åshild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noe forut for hennes egne folk.
«Jo, du er et godt gifte,» sa den annen. «Men dog kunne du vanskelig vente å komme inn i min ætt. Din ættfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mann, og Gjeslingene har sittet og mugnet på gårdene sine så lenge at snart minnes ingen dem utenfor dalen her. Men jeg og søster min fikk dronning Margret Skulesdatters søstersønner, vi.»
Kristin kom seg ikke engang til å innvende at det var ikke hennes ættfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun satt og så over mot de mørke fjellsider tversover dalen, og hun husket på den dagen for mange år siden da hun hadde vært oppe på vidden og sett hvor mange fjell det var mellom bygden hennes og verden. Da sa fru Åshild de måtte hjem nu, og hun bød henne rope på Arne. Så satte Kristin hendene for munnen, hoiet og vinket med halskledet sitt, til hun så den røde flekken på tunet dernede røre seg og vifte tilbake.
En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.
Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. – Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn – det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg – nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.
Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham – han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.
Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse – dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.
Julen ble trist det året, Ulvhild kunne ennu ikke sette fottene under seg. Og så hverken så eller hørte de noe til Sundbufolket. Kristin skjønte det ble snakket om det i bygden og at faren tok seg nær av det. Men moren var likenøyd, og Kristin syntes dette var stygt av henne.
Men en kveld i slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akende i storslede, og hans fornemste ærend var å be dem alle til gjestebud på Sundbu.
Sira Sigurd var dårlig likt i bygdene omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans – eller han fikk iallfall skylden når Trond for frem med hardhet og urett, og det var ikke fritt for at Trond plaget bøndene sine noe. Presten hans var overmåte flink til å skrive og regne, lovkyndig og en dyktig læge – om ikke så dyktig som han trodde selv. Men etter hans vesen skulle ingen tro han var noen meget klok mann; han sa ofte tåpelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldri likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris på presten sin, og både de og han var overmåte forbitret fordi han ikke var blitt hentet til Ulvhild.
Og nu skulle det treffe så uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgård, var fru Åshild og herr Bjørn der allerede, dessuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes foreldre, gamle Jon fra Loptsgård og en predikebror fra Hamar, broder Åsgaut.
Mens Ragnfrid lot bordene dekke påny med gjestebudskost og Lavrans så på brevskapene presten hadde bragt, ville denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vekket henne, følte på hennes rygg og lemmer og spurte henne ut, nokså vennlig først, men siden utålmodig, for hun ble redd – Sigurd var en liten mann, nesten dverg, men med et stort rødflammet ansikt. Da han ville løfte henne ut på gulvet for å prøve føttene hennes, gav hun seg til å skrike. Fru Åshild reiste seg da, gikk bort til sengen og dekket fellen over Ulvhild, mens hun sa barnet var så søvnig hun kunne ikke stå på gulvet om hun hadde vært god i føttene.
Presten begynte å snakke heftig, han også var regnet for en dugelig læge. Men fru Åshild tok hans hånd, leide ham frem i høysetet og gav seg til å snakke om hva hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han ble da noe blidere og åt og drakk av Ragnfrids gode saker.
Men ettersom ølet og vinen begynte å stige ham til hodet, ble Sira Sigurd igjen i ondt lune, trettekjær og hissig – han visste godt nok at det var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han seg til Gyrd, han var Hamarbispens setesvein i Vågå og Sil, og det hadde vært flere tvistemål mellom bispesetet og Trond Ivarssøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hissig kone, og så blandet broder Åsgaut seg i talen og mælte:
«Du skulle ikke glemme det, Sira Sigurd, at vår verdige fader Ingjald er overherren din også – vi vet nok om deg i Hamar. Du velter deg i alt som er godt på Sundbu, og tenker nok lite på at du er viet til en annen gjerning enn den å være Tronds øyentjener, hjelpe ham til å gjøre alt som er urett, så han setter sjelen sin i fare og minker kirkens rett. Har du aldri hørt hvordan det går de ulydige og utro prestene som legger opp råd mot sine åndelige fedre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytte inn. Da undret han seg meget på at han så ikke der noen av prestene sine som hadde holdt seg imot ham slik som du imot bispen din. Han skulle nettopp til å prise Guds miskunn, for den hellige mannen unte alle syndere frelse – da bad engelen at fanden skulle lette litt på svansen sin, og ut for i et veldig brak og en fæl svovelstank alle de prester og lærde menn som har sveket kirkens tarv. Så fikk han se hvor de var kommet hen.»
«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester, uten det var tiggermunker der for ut av baken til djevelen som veps av et vepsebol.» Gamle Jon lo høyt over alle tjenestefolkene og skrek:
«Det var vel begge slag, kan jeg tenke —»
«Da må fanden ha en ovbred svans,» sa Bjørn Gunnarssøn, og fru Åshild smilte og sa:
«Ja, har du ikke hørt sagt at alt vondt drar på en lang rompe —» «Ti still du, fru Åshild,» ropte Sira Sigurd, «snakk ikke du om den lange rompen som det vonde drar etter seg. Du sitter her som du var husfruen, og ikke Ragnfrid. Men det er underlig at ikke du har kunnet bote barnet hennes – har du ikke mere det sterke vannet du handlet med engang? Det som kunne gjøre opplemmet sau hel i soddkjelen og kvinne til mø i brudesengen. Jeg vet nok om det bryllupet her i bygden da du redte bad til den lokkede bruden —»
Sira Eirik sprang opp, tok den annen prest i skulder og lend og slengte ham tvers over bordet, så kanner og krus veltet og mat og drikke fløt på duker og gulv, men Sira Sigurd ble liggende fremme på gulvet med slitt kledning. Eirik løp over bordet og ville slå ham igjen, mens han brølte over larmen:
«Hold skitkjeften din, din helvedesprest du er —»
Lavrans prøvde å skille dem, men Ragnfrid stod hvit som en dødning ved bordet sitt og knuget hendene. Da løp fru Åshild til, hjalp Sira Sigurd på føttene og tørket blodet av hans ansikt. Hun slo et beger med mjød i ham, mens hun mælte:
«I får da ikke være så streng, Sira Eirik, at I ikke tåler å høre skjemt så sent ute i drikkelaget. Sett dere ned nu, så skal dere høre om det bryllupet. Det var nu ikke her i dalen, og det var nok ikke så vel for meg at det var meg som kjente til det vannet – kunne jeg brygget det, da skulle vi ikke sittet på den vesle gården heroppe. Da kunne jeg nu vært en rik kone og hatt eiendom ute i storbygdene etsteds – nær by og klostre og biskoper og domkapitel,» sa hun og smilte til de tre geistlige menn.
«Men der skal noen ha kjent kunsten i gamle dager, for dette var i kong lnges tider, såvidt jeg tror, og brudgommen var Peter Lodinssøn av Bratteland, men hvem av de tre konene hans som var bruden, kan være usagt, siden det lever avkom etter dem alle tre. Nå, denne bruden hadde nok hatt årsak til å ønske seg dette vannet og skaffet seg det også, og hun hadde redt et bad til seg nede i skjemmen. Men før hun nådde å få lauget seg, så kom hun som skulle bli værmor hennes, ditinn. Hun var blitt mødig og skitten av rittet til bryllupsgården, så kler hun av seg og går opp i karet. Hun var en gammel kvinne, og ni barn hadde hun hatt med Lodin. Men den natten fikk nok både Lodin og Peter annen gammen enn de hadde ventet.»
Folkene i stuen lo meget, og både Gyrd og Jon ropte at fru Åshild skulle fortelle flere slike skrøner. Men fruen sa nei: «Her sitter to prester og broder Åsgaut og unge drenger og tjenestemøer; nu vil vi slutte før snakken blir usømmelig og grov, men minnes det er helg.»
Mennene skrek opp, men kvinnene gav fru Åshild medhold. Ingen la merke til at Ragnfrid var gått ut av stuen. Men litt etter skulle Kristin, som hadde sittet nederst på kvinnebenken mellom tjenestemøene, gå og legge seg. Hun sov i Tordis’ stue, fordi det var så mange gjester i gården.
Det var bitende kaldt, og nordlysene blusset og blafret over fjellpannene i nord. Sneen skrek under Kristins føtter der hun løp over tunet hutrende, med armene korset over brystet.
Da ble hun var at i skyggen under gammelloftet gikk et menneske heftig frem og tilbake på sneen, slo med armene, vred sine hender og kved høyt. Kristin kjente moren, løp forskrekket bort til henne og spurte om hun var syk?
«Nei, nei,» sier Ragnfrid heftig. «Jeg måtte bare ut – gå og legg deg, barn.»
Kristin snudde, da kalte moren sakte på henne.
«Gå ned i stuen og legg deg hos far og Ulvhild – ta henne i armen du, så han ikke av vanvare klemmer henne; han sover så tungt når han er drukken. Jeg går opp og legger meg her i gamleloftet inatt.»
«Jesus, mor,» sier Kristin, «I fryser ihjel, skal I ligge der – alene også. Og hva tror I far sier når I ikke kommer i seng inatt ?»
«Han merker det ikke,» svarte moren, «han sov nesten da jeg gikk, og imorgen våkner han sent. Gå og gjør som jeg har sagt.»
«Det blir så kaldt for Eder,» sluttet Kristin; men moren viste henne bort, noe mildere, og låste seg inn i loftet.
Det var like kaldt inne som ute, og halvmørkt. Ragnfrid famlet seg vei hen til sengen, rev av seg hodeplagget, løste sine sko og krøp inn mellom skinnene. De isnet henne; det var som å synke i en snefonn. Hun trakk over hodet, drog benene opp under seg og puttet sine hender inn på barmen – slik lå hun og gråt, sommetider ganske sakte med strømmende tårer, sommetider så hun skrek og skar tenner ved det. Tilslutt hadde hun dog varmet opp sengen om seg så meget at hun ble døsig, og så gråt hun seg i søvn.
V
Det året Kristin fylte femten år om våren, satte Lavrans Bjørgulfssøn og ridder Andres Gudmundssøn av Dyfrin hinannen stevne på Holledis ting. De talte da om at Andres’ annen sønn, Simon, skulle feste Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres’ mødrene odel. Mennene bandt dette med håndslag, men det ble dog ikke oppsatt brev om det, fordi Andres først måtte ordne med sine andre barn om arven deres. Det ble da hellerikke drukket festensøl, men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgård for å se på bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.
Lavrans hadde nu fått opp det nye stuehuset sitt i to stokkverk med murte ovner, både i stuen og i loftet, rikt og vakkert utstyrt med treskurd og godt bohave. Han hadde også bygd om gamleloftet og utbedret husene ellers, så han bodde nu som det sømmet seg en svenn av våpen. Han satt nu i stor velstand, ti han hadde hatt hell med seg i sine foretagender og var en klok og omtenksom husbond; særlig var han kjent for han alte opp de gildeste hester og ypperlig fe av alle slag. Og nu han hadde fått maket det slik at hans datter skulle giftes til Formo med en mann av Dyfrinsætten, syntes folk han hadde ført sitt forsett, å bli den fremste mann i bygden, vel til ende. Han selv og Ragnfrid var også meget fornøyde, og så var herr Andres og Simon.
Kristin ble litt nedslått, det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så det var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både god forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.
Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.
Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:
«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt —. Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull – en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.»
Kristin ble rød, enda hun forstod ikke fullt ut fru Åshilds mening. Men ettersom tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hørte snakk om sitt giftermål og det hun skulle føre i boet, så tok hun til å lenges etter at saken skulle bli bundet i festemål og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da tilslutt en god del på ham og gledet seg til å møte ham igjen.
Kristin var nu fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt hår, men det var noe mørkt på lett, like nær brunt som gult, og ganske slett. Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lyteløs og silkeblank ungmerr.
Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hendt med Ulvhild, da ville hun blitt enda mange ganger vakrere enn søsteren. Hun hadde det fagreste og søteste ansikt, hvitt og rødt som roser og liljer, hvitgult og silkemykt hår, som kruset og lokket seg om hennes spede hals og smale skuldrer. På øynene lignet hun Gjeslingætten: de lå dypt under rette og sorte bryn og var vannklare og gråblå, men blikket var mildt og ikke kvast. Dertil var barnets stemme så klar og liflig at det var en lyst å høre på henne, enten hun talte eller sang, hun hadde et kvikt nemme for boklig lærdom og alleslags strengelek og brettspill, men liten hug til håndgjerning, for hun ble straks trett i ryggen.
For det så lite ut til at dette vakre barnet noensinne skulle vinne full legemsførlighet. Noe hadde hun bedret seg etter at foreldrene hadde vært i Nidaros med henne hos Sankt Olav. Lavrans og Ragnfrid hadde gått dit på sine føtter, uten mann eller tjenestemø til å følge seg; de bar barnet på en båre mellom seg hele veien. Etter den ferden ble Ulvhild så frisk at hun kunne gå med krykkestokk. Men det var ikke trolig at hun skulle bli så frisk at hun kunne giftes bort, og så måtte hun vel, når den tid kom, klostergies med alt det gods som skulle falle henne til.
De snakket aldri om dette, og Ulvhild skjønte ikke selv at hun var meget annerledes enn andre barn. Hun var svært glad i stas og vakre klær, og foreldrene hadde ikke hjerte til å nekte henne noe, men Ragnfrid sømmet og sydde til henne og pyntet henne som et kongebarn. Engang noen kremmere for gjennom bygden og lå over natten på Laugarbru, fikk Ulvhild se varene deres derborte; de hadde noe ravgult silketøy og det ville hun endelig ha en serk av. Lavrans handlet ellers aldri med slike folk som for og falbød kjøpstadsvarer ulovlig i bygdene, men nu kjøpte han straks hele rullen. Han gav da også Kristin tøy til en brudeserk, og den sydde hun på denne sommeren. Ellers hadde hun aldri eid serker uten av ull og en linnetserk til stasplagg. Men Ulvhild fikk gjestebudsserk av silke og en søndagsserk av lerret med silke oventil i livet.
Lavrans Bjørgulfssøn eide nu også Laugarbru, og der styrte Tordis og Jon. Hos dem var Lavrans’ og Ragnfrids yngste datter Ramborg, som Tordis hadde ammet. Ragnfrid ville neppe se på barnet den første tid etter det var født, for hun sa hun bragte sine barn dårlig lykke. Dog elsket hun meget den lille møen og sendte stadig gaver til henne og Tordis; siden gikk hun også ofte over til Laugarbru og så på Ramborg, men hun kom helst etter barnet var sovnet, og satt over henne da. Lavrans og de to eldste døtrene var ofte på Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke så vakker som sine søstre.
Denne sommeren var den siste Arne Gyrdssøn var på Jørundgård. Biskopen hadde lovet Gyrd å hjelpe svennen frem i verden, og til høsten skulle Arne dra til Hamar.
Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når det ble ordet om dette.
Arne var meget håndferdig, og han ville nu gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stolkarm fint og vakkert, og holdt nu på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på stenhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket med svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøysene omkring jordet.
Om en stund kom Arne frem i smiedøren for å svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg så han ikke sotet ned sømmen hun hadde over kneet.
«Er det blitt slik mellom oss nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut?»
Kristin så forundret på ham, så svarte hun:
«Du vet da vel hva jeg mente. Men ta av deg forskinnet, vask kullet av hendene dine og sett deg litt og hvil deg her hos meg —,» og hun gjorde plass for ham.
Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:
«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne, at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid?»
«Har jeg vært det da,» spør han.
«Det vet du vel,» sa Kristin. «Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden – kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker – du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg —»
«Aldri skal du glemme meg,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer deg før du glemmer meg – du er bare barnet, du, Kristin.»
«Du er ikke gammel du heller,» svarte hun.
«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg —»
Han hadde tørket av hendene sine i gresstufsene; nu tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten. Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:
«Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården – og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.»
Kristin svarte:
«Det har vi da visst alle dager, både du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vår hug til hinannen.»
«Får jeg legge hodet mitt i fanget ditt,» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hånd drog han i flettene hennes.
«Hvordan vil du like det,» spurte han om litt, «når Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hår?»
Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett – Arnes ord og Arnes hode i hennes kne – hun syntes det åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mere mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.
«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunne ikke bare seg for å le:
«Simon kommer nok aldri til å legge seg på bakken for å leke med skoene mine, han!»
«Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han,» sa Arne. Hans stemme gjorde henne syk og maktesløs med ett. Hun prøvde å skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjød og sa sakte:
«Men jeg ville leke med skoene dine og håret ditt og fingrene dine, og følge deg ut og inn dagen lang, jeg Kristin, om du aldri så meget var hustruen min og sov på armen min hver en natt.»
Han satte seg halvt overende, tok om hennes skulder og så inn i hennes øyne.
«Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg,» sa Kristin sakte og sky.
«Nei,» sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»
«Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»
Arne rørte seg ikke, men sa:
«Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»
Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang. Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.
«Kristin,» sa Arne sakte.
I det samme skrek Ulvhild høyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i røysen, og hun var falt. Arne og Kristin løp bort til henne, og Arne løftet henne opp i søsterens armer. Hun hadde slått seg i munnen og blødde meget.
Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.
Ulvhilds klage stilnet snart, og hun gråt smått og sårt, som barn gjør der er vant til å lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.
Da begynte klokken å ringe til Vesper oppe i Olavskirken.
Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hørte eller sanset, bøyd over søsteren, så han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet på hodet og så ikke på ham.
Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.
Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til å sove med foreldrene. Så drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lå og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.
Det var kommet for henne, da den tok til å klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne. Hvis hun ville gå i søsterens sted – hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gud ville gi barnet helse og førlighet igjen.
Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse dagene var det bare de lytte og lamme barna og dem de ikke kunne finne gode giftermål til, som foreldrene ofret til Gud. Hun visste hennes foreldre var fromme folk – dog hadde hun aldri hørt annet enn at hun selv skulle giftes, men da de skjønte at Ulvhild ville komme til å bli syk alle sine dager, hadde de straks rådet for henne at hun skulle i kloster —.
Og hun ville ikke selv – hun stod imot den tanken at Gud skulle gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv ble nonne. Hun hengte seg ved Sira Eiriks ord om at det skjer ikke så mange jærtegn mere. Enda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, så kunne det virke mirakler. Men hun ville ikke ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, ville ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og lengtet etter verden —.
Kristin presset sin munn ned i Ulvhilds myke silkehår. Barnet sov fast, og den eldste søster satte seg urolig opp, men la seg ned igjen. Det blødde i henne av sorg og skam, men hun visste at hun ville ikke tro på undere, fordi hun ville ikke gi opp sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.
Så prøvde hun å trøste seg med den tanke at foreldrene ikke ville la henne få lov til noe slikt. De ville heller ikke tro det kunne nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de ville nok ikke miste Simon som de var så glad i. Hun følte seg besveken fordi de syntes det var sånn herlighet med denne mågen; hun tenkte plutselig med uvilje på Simons runde, røde ansikt og små leende øyne, på hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – på hans skjemtsomme talemåter som fikk henne til å føle seg dølsk og dum. Det var ikke sånn herlighet å få ham heller og så bare bli flyttet ned på Formo —. Enda så ville hun heller ha ham enn gies i kloster —. Men verden utenfor fjellene, kongsgårdene og grevene og ridderne som fru Åshild talte om, en vakker mann med sorgfulle øyne som ville følge henne ut og inn og aldri bli trett. Hun husket Arne den sommerdagen han lå på siden og sov med sitt brune, blanke hår utbredt i lyngen – hun hadde hatt ham så kjær som han skulle vært hennes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulle snakke slik til henne, når han visste de kunne aldri få hinannen —.
Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.
Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.
Hun løp mellom skigardene, over veien og bakken opp mot kirken. Den sov, svart og stengt, men hun gikk opp til korset som stod like ved til minne om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flyktet for sine uvenner.
Kristin knelte ned på stenen og la sine foldede hender opp på fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste tre, sykes bro til helsedommens fagre strander —»
Ved bønnens ord var det som hennes lengsel vidde seg ut etterhvert, som ringer på et vann. De enkelte tanker som voldte henne uro, glattedes ut, hennes sinn ble stillere, mere ømt, det kom en mild, tanketom sørgmodighet istedenfor hennes sorger.
Hun ble liggende på kne og sanset alle nattens lyder. Vinden sukket så rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bekken rant like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket, skimtet hun med syn og hørsel små strenger av rinnende og dryppende vann. Elven blinket hvit nede i bygden. Månen gled opp over et lite skar, det glitret litt i duggvåte blader og Stener og lyste matt og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulen ved kirkegårdsgrinden. Så ble månen borte igjen hvor åsen skjøt ryggen høyere. Nu var det mange flere hvite og skinnende skyer på himmelen.
Hun hørte en hest som kom i langsomt skritt høyere oppe på veien, mannsrøster snakket jevnt og sakte. Folk var hun ikke redd her like ved hjemmet hvor hun kjente hvert menneske; hun ble trygg av det.
Farens hunder stormet inn på henne, snudde og pilte tilbake inn i lunden, vendte om og satte oppover henne igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellom bjerkene. Han leide Gullsveinen ved bislet; det hang et knippe fugl og dasket frempå sadelen, og Lavrans bar høken med hette over hodet på venstre hånd. Han var i følge med en lang, slutrygget mann i munkekutte, og før Kristin hadde sett hans åsyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gikk dem imøte og var ikke mere forundret enn om hun skulle drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjente igjen gjesten deres.
Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; så hadde han fått ham overtalt til å bli med hjem og overnatte på gården. Men broder Edvin ville endelig få lov til å ligge i fjøset: «for jeg er blitt så luset,» sa han, «dere kan ikke ha meg i de gode sengene.»
Og alt Lavrans bad og snakket, så ble munken ved sitt; ja først ville han de skulle gi ham maten ut på tunet. Tilslutt fikk de ham dog med seg inn i stuen, og Kristin la ved inn på ovnen i hjørnet og satte lys på bordet, mens en pike bar inn mat og drikke.
Munken satte seg på stavkarsbenken ved døren, og han ville kun ha kald grøt og vann til nattverds. Ikke heller ville han ta imot da Lavrans bød til å rede ham et bad og få hans klær vasket ut.
Конец ознакомительного фрагмента.
Текст предоставлен ООО «ЛитРес».
Прочитайте эту книгу целиком, купив полную легальную версию (https://www.litres.ru/pages/biblio_book/?art=67813421) на ЛитРес.
Безопасно оплатить книгу можно банковской картой Visa, MasterCard, Maestro, со счета мобильного телефона, с платежного терминала, в салоне МТС или Связной, через PayPal, WebMoney, Яндекс.Деньги, QIWI Кошелек, бонусными картами или другим удобным Вам способом.
notes
Примечания
1
Christus natus est – Kristus er født
2
ubi – hvor
3
eamus – la oss gå dit
4
volo – jeg vil
Сигрид Унсет
Чтение в оригинале (Каро)Klassisk litteratur
Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь.
Повествование охватывает жизненный путь смелой Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. Помимо динамичного сюжета книга поражает воображение детальным и исторически верным описанием средневековой Норвегии.
Перед вами первая часть трилогии («Венец»), рассказывающая о детстве, юности и замужестве главной героини. Предлагаем читателям насладиться этим литературным шедевром на языке оригинала.
Sigrid Undset "Kristin Lavransdatter. Kransen"
KRANSEN
I. Jørundgård
I
Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bjørgulfssøn. De hadde før bodd på hans gård Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til Jørundgård øverst på Silsvollene.
Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lagmannssønnene. Den kom inn fra Sverige med hin Laurentius Østgøtalagmann som tok Bjelbojarlens søster jomfru Bengta ut av Vreta kloster og rømte til Norge med henne. Herr Laurentius var hos kong Håkon den gamle og ble meget yndet av ham; kongen gav ham gården Skog. Men da han hadde vært her i landet i åtte år, døde han av sott, og enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kalte kongsdatter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke barn sammen, og så arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bjørgulfssøn.
Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare åtteogtyve år ved den tid han kom til Sil, og tre år yngre enn sin hustru. Som fremvokstring hadde han vært ved hirden og hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermål ble han boende i ro på sin gård, ti Ragnfrid var noe underlig og tungsindig og trivdes ikke mellom folket sør i landet. Etter at hun hadde hatt den vanskjebne å miste tre småsønner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulle komme nærmere til sine frender og kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde da de kom dit, ett barn i live, en liten mø som het Kristin.
Men da de festet bo på Jørundgård, levde de mest like stille der og holdt seg svært meget for seg selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, ti hun så dem ikke oftere enn hun måtte for sømmelighets skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var særskilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig søkte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens ærender eller pilegrimer, når de for oppover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest – han var deres nærmeste nabo og bodde på Romundgård – den største aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, så de mente de trengte ikke drive så hardt med faste bønner eller trekke til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.
Ellers var Jørundgårdsfolket meget aktet og også vel likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig mann, men fredsæl, stillfarende og rettsindig, jevn i sin ferd, men høvisk av vesen, en særskilt dyktig gårdbruker og en stor veidemann, særlig jaget han hissig på ulv og bjørn og allslags skadedyr. Han samlet på få år meget jord under sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilendinger.
Ragnfrid så folk så lite til at de snart sluttet med å snakke større om henne. Den første tid etter hun var kommet hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne fra den tid hun gikk hjemme på Sundbu. Vakker hadde hun aldri vært, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde hun skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle måter bedre enn de fleste koner – hun satt i stor velstand og anseelse, og hun levde godt med mannen, såvidt folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han rådførte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun var da heller ikke eldre enn at hun kunne få mange barn ennu, om Gud ville unne henne det.
De hadde noe vanskelig for å få unge folk i tjenesten på Jørundgård fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og fordi de holdt alle faster så strengt. Ellers levde folk godt der i gården, og det falt sjelden onde ord eller refselser; både Lavrans og Ragnfrid gikk også selv foran i alt arbeide. Mannen var også gladlynt på sin måte og kunne være med i en dans eller synge fore, når ungdommen lekte om våkenettene på kirkebakken. Men det var dog helst eldre mennesker som søkte seg til Jørundgård; disse likte seg godt og ble lenge.
Da barnet Kristin var syv år gammel, hendte det en gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres.
Det var en vakker morgen litt frem på sommeren, Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i tunet – da gledet hun seg slik at hun ikke kunne stå stille mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mellom hvert plagg som ble trukket på henne. Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når hun fikk være med og gjeste sine morsfrender på Sundbu, og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tyntølet sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.
Moren viklet opp Kristins lange, gule hår og bandt det inn i den gamle, blå luen hennes, kysset så datteren på kinnet, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen allerede; han løftet henne opp bak seg, hvor hun hadde lagt sammen sin kappe som en pute på hestens lend. Der fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Så ropte de levvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalen med Kristins hettekåpe, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.
Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet – enda de var så mange og de skulle så kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de så etter veien, der de for.
De red mellom husene på Romundgård og vekslet hilsninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu var den blitt skjemt av regnet.
På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.
Her på kirkebakken og i kirkegården pleide Kristin å leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare så langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og bygden var helt nytt og merkelig. Husklyngene på Jørundgård var likesom blitt mindre og gråere, der de lå nede på flaten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, grønne voller og myrer i bunnen, og gårder med aker og eng oppetter liene under de grå og stupbratte fjellsider.
Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og stengte, visste Kristin at Loptsgård lå. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjemte med henne når de kom til Jørundgård. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fått et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, ved hvitsøndagstide, da hadde han hatt med seg til henne en ridder som var skåret så vakkert og malt så vel at Kristin syntes hun hadde aldri fått gildere gave. Hun måtte ha ham med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen når hun våknet, stod ridderen på trinnet foran sengen, der hvor hun lå med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved første hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham vekk når hun sovnet, for hun hadde hørt henne si han var så hard og vond hvis de fikk ham under seg om natten. – Sigurd av Loptsgård var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne på kneet, for han pleide si at når hun ble mannvoksen, skulle han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; så kunne Kristin bli den fjerde. Men når hun gråt for det, lo Lavrans, og sa han trodde ikke Margit ville gi opp ånden så snart, men skulle det nu gå så ille og kom Sigurd på beiling, så skulle han få nei, hun trengte ikke være redd for annet.
Et bueskudd nord for kirken omtrent lå ved veien en stor stenblokk, og omkring den var det en tett lund av bjerketrær og osp. Der pleide de leke kirke, og Tomas, den yngste dattersønnen til Eirik prest, stod opp og messet etter sin morfar, kostet med vievann og døpte når det lå regnvann i gropene på stenen. Men høsten før hadde det hendt engang at de kom ille ut. Først hadde Tomas viet sammen henne og Arne – Arne var ikke eldre enn det hendte han ble med barna og lekte, når han kunne slippe til det. Siden fanget Arne en grisunge som gikk der, og den bar de til dåpen. Tomas salvet den med gjørme, dyppet den i et vannhull og hermet etter sin morfar, sang på latin og skjente for de ofret ikke nok – da lo barna, for de hadde hørt de voksne snakke om Eiriks umåtelige pengegriskhet. Og jo mer de lo, jo verre ble Tomas til å finne på; så sa han at dette barnet var avlet i langfasten, og de skulle bøte til presten og kirken for sin synd. Da lo de store guttene så de skrek, men Kristin ble så skamfull at hun var på gråten, der hun stod med grisungen i fanget. Og mens de holdt på med dette, så bar det ikke bedre til enn at Eirik selv kom ridende hjemover fra sognebud. Da han skjønte hva ungene hadde for seg, sprang han av hesten, rakte de hellige kar til Bentein, den eldste dattersønnen, som var med ham, så brått at Bentein nær hadde tapt sølvduen med Guds legeme i bakken; presten for inn mellom barna og dengte så mange som han kunne få fatt i. Kristin mistet grisungen, og den for skrikende nedover veien med dåpskledet slepende etter seg, så prestens hester stod på bakbenene av redsel; presten ristet også henne så hun falt, og han støtte til henne med foten så hun hadde vondt i hoften mange dager etter. Da mente Lavrans, da han hørte om dette, at Eirik dog hadde vært for streng mot Kristin, siden hun var så liten. Han sa han ville tale med presten om dette, men Ragnfrid bad ham ikke gjøre det, for barnet hadde ikke fått annet enn det hun hadde forskyldt når hun var med på en slik bespottelig lek. Så nevnte ikke Lavrans videre om saken, men han gav Arne de verste hugg gutten noentid hadde fått.
Derfor, da de red forbi stenen, nappet Arne i Kristins erme. Si noe torde han ikke for Lavrans, men han skar ansikt, smilte og klappet seg på enden. Men Kristin bøyde skamfull hodet.
Veien tok inn i tett skog. De red under Hammerås; dalen ble trang og mørk, og elvegnyet hørtes sterkere og barskere – når de så et glimt av Lågen, gikk den isgrønn med hvitt skum mellom bratte stenvegger. Fjellet var svart av skog på begge sider av dalen; det var mørkt og stygt og trangt i rosten, og det gufset kaldt. De red over kloppen over Roståen, og snart så de broen over elven nede i dalen. I en høl litt nedenfor broen bodde en nøkk; Arne ville fortelle Kristin om det, men Lavrans bød strengt gutten å tie med slik snakk her i skogen. Og da de kom til broen, sprang han av hesten og leide den over ved bislet, mens han holdt barnet om livet med den annen arm.
På den annen side av elven bar en ridesti steilt opp i høyden, så mennene stod av hestene og gikk, men faren løftet Kristin frem i sadelen så hun kunne holde i sadelbuen, og så fikk hun ri Gullsveinen alene.
Nye grånuter og blåkoller med snestriper på løftet seg over fjellsidene ettersom de kom høyere opp, og nu skimtet Kristin mellom trærne glimt av bygden nord for rosten, og Arne pekte og sa hva de gårdene het som de kunne skjelne.
Høyt oppe i lien kom de til en liten heim. De stanset ved skigarden; Lavrans hauket, og ropet ble ved å klinge igjen og igjen mellom fjellene. To menn kom springende nedover mellom de små åkerlapper. Det var begge sønnene i stuen. De var dyktige tjærebrennere, og Lavrans skulle tinge dem til å brenne for seg. Deres mor kom etter med en stor bolle kjellermelk, ti det var blitt en varm dag, slik som mennene hadde ventet.
«Jeg så du hadde datteren din med deg,» sa hun, da hun hadde hilst, «jeg tykte jeg måtte da se henne. Du får løse av henne huen; de sier hun skal ha slikt fagert hår.»
Lavrans gjorde som konen bad, og Kristins hår falt ned over henne like til sadelen. Det var tykt og gult som moden hvete. Isrid, konen, tok i det og sa:
«Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun og ser ut som et riddermanns barn. Milde øyne har hun og – hun ligner på deg og ikke på Gjeslingene. Gud unne deg glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn! Og Gullsveinen rider du så strak som en hovmann,» skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drakk.
Barnet rødmet av glede, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mann vidt omkring, og han så ut som en ridder, der han stod mellom mennene sine, enda han var kledd mest på bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønnfarvet vadmel, åpen i halsen så skjorten vistes; ellers hadde han hoser og sko av ufarvet lær og på hodet en gammeldags, bredbremmet ullhatt. Av smykker bar han bare en glatt sølvspenne i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; dessuten vistes i halsen litt av en gyllen halskjede. Den bar Lavrans alltid, og i den hang et gullkors, satt med store bergkrystaller; det var til å åpne, og deri lå litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklede og hår, ti Lagmannssønnene regnet sin ætt fra en av denne salige kvinnes døtre. Men når Lavrans var på skogen eller gikk over sitt arbeide, pleide han å stikke korset inn på bare barmen for ikke å miste det.
Men han så i sine grove hjemmeklær mere velbyrdig ut enn mangen ridder og hirdmann i gjestebudsdrakten. Han var meget vakkert vokst, høy, herdebred og hoftesmal; hodet var lite og satt vakkert på halsen, og han hadde smukke, litt langaktige ansiktsdrag – tilpass fyldige kinner, vakkert rundet hake og veldannet munn. Av lett var han lys med frisk ansiktsfarve, grå øyne og tykt, glatt og silkegult hår.
Han ble stående og snakke med Isrid om hennes saker, spurte også til Tordis, Isrids frendekone, som stelte på Jørundgårds seter denne sommeren. Hun hadde nyss fått et barn; Isrid ventet bare på leilighet til å få sikkert følge gjennom skogen, så skulle hun bære gutten ned og få ham kristnet. Lavrans sa da hun fikk bli med dem oppover: han skulle ned igjen neste kveld, og det kunne være godt og trygt for henne at det var så mange menn med henne og det hedenske barnet.
Isrid takket: «Sant å si så er det nu dette jeg har ventet på. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør oss et vennskapsstykke om du kan det, når du kommer hit.» Hun sprang oppover for å hente et knytte og en kåpe.
Det var slik at Lavrans likte seg vel mellom disse småmenn som satt på rydninger og bygselplasser høyt i utkanten av bygden; hos dem var han alltid glad og skjemtsom. Med dem talte han om skogsdyrenes ferden og renen innpå viddene, om alt det skrømt som rører seg på slike steder. Og han stod dem bi med råd og dåd og håndsrekning, så til deres syke bufe, fulgte dem i smien og på tømmermannsarbeide – ja, la stundom sine svære krefter til, når de skulle bryte opp de verste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker alltid med glede Lavrans Bjørgulfssøn og Gullsveinen, den store, røde hingsten han red på. Det var et vakkert dyr med blankt skinn, hvit man og hale og lyse øyne – sterkt og djervt så det gikk ry av det i bygdene, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte å si, han hadde den så kjær som en yngre bror.
Det første ærendet Lavrans hadde, var at han skulle se til varden på Heimhaugen. For i de harde ufredstider for hundre år siden eller mere hadde bøndene noen steder oppetter dalene bygd varder på fjellene, lignende vetene i skibredene langs kysten, men disse vardene i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegildene holdt dem istand, og brødrene skiftet om å røkte dem.
Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene – og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen – for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.
Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.
Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær – så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.
Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom seterskogen – lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.
Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun hadde regnet tre tylfter, klarte hun ikke å holde rede på det lenger. Og enda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.
Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun ble redd, for ingen visste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe – han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.
Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til – men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.
Isrid rystet på hodet.
«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn – det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»
Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:
«Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende —»
«Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover —»
«Å – å,» Lavrans drog på det. «Kanhende – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler – og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre —»
«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her – gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to —»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel —»
«Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»
De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.
De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild – det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.
Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.
Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.
«Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:
«Ja da er vi folk nok her som kan bære henne – hun har godt av det – drikk du og, Arne – dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett —»
Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt – og så var hun så mett.
Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge – og så veltet hun overende på bakken og sov.
Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.
Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg – kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.
Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.
Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.
Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.
Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein – han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også – da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte han når hun ropte på ham, og de andre to hestene fulgte etter Gullsvein.
Hun hørte en bekk som klunket og sildret etsteds nærved; da gikk hun etter lyden til hun fant den, og hun la seg utover på en stor stenhelle og tvettet sitt svette, myggstukne ansikt og hendene. Under helleren stod vannet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvegg rett opp bak noen små bjerker og vierbusker – det var det fineste speil, og Kristin lutet seg utover og så på seg selv i vannet, for hun ville se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.
Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»
«Hvem vinket – var det en mann?»
«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.
Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.
Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.
Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»
Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.
Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.
«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.
Kristin våknet opp med et sett:
«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»
«Det får vi nu se på,» sa Lavrans, og straks etter sov Kristin sødelig mellom saueskinnene.
II
Hver sommer pleide Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.
Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.
Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.
Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.
Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.
Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.
Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte på alvemøen, så kom hun til å lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.
Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår. Da forstod hun at hun skulle få bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.
Moren kom bort til henne og strøk over hennes kinn:
«Er du så glad da, datter min, at du skal fare så langt bort fra meg?»
Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører. Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.
Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.
Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunne ikke holde seg i ro noe sted.
«Er du så glad da, Kristin, at du skal fare fra meg så langt og så lenge?» spurte moren. Kristin ble både lei og motfallen og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunne best: «Nei, kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal få følge med min far.»
«Ja, du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Så kysset hun barnet og stelte litt på møens drakt.
– Og endelig satt de da i sadlene, hele reisefølget – Kristin red på Morvin, som før hadde vært farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpet med den siste hjertestyrkning opp til sin husbond, la en hånd på datterens kne og bad henne minnes alt som moren hadde lagt henne på sinne.
Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet det solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende opp i dis og damp – så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.
Til Hamar kom de en mørk og regnfull kveld, og Kristin satt foran på farens sadel, for hun var så trett at allting svømte for hennes syn – sjøen som lyste blekt ute til høyre, og de mørke trær som dryppet væte over dem, når de red innunder, og de svartlodne husklynger på de farveløse, våte jorder etter veien.
Hun hadde sluttet å telle dagene – det syntes henne som hun hadde ligget på reise en evig lang tid. De hadde besøkt slekt og venner nedover i dalen; hun var blitt kjent med barn på storgårdene og hadde lekt i fremmede stuer og låver og tun, og hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger. De hadde rastet på veikanten om dagene, når det var vakkert vær; Arne hadde plukket nøtter til henne, og hun hadde fått sove etter måltidene oppå skinnsekkene med deres klær i. På en gård hadde de fått silketrukne puter i sengen, men en natt hadde de ligget på et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinne som lå og gråt sakte og jammerfullt, hver gang Kristin var våken. Men hver natt hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme rygg.
Kristin våknet med et sett – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, ble ved. Hun lå alene i en seng, og i rommet hvor den stod, brente det på åren.
Hun kalte på sin far, og han reiste seg opp fra åren hvor han hadde sittet, og kom hen til henne i følge med en tykk kone.
«Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:
«Vi er i Hamar nu, og her er Margret, Fartein sutares kone – du får hilse vakkert på henne, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe deg i klærne.»
«Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulle iseng nu, jeg. Å hjelp meg du da,» bad hun, men Lavrans sa noe strengt at hun skulle heller si Margret takk som ville hjelpe henne. «Og se hva hun har og vil gi deg i gave!»
Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansikt og trakk på henne serk og hoser oppe i sengen, så hun skulle slippe å tre barfotet på lergulvet.
«Hva er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»
«Ja, det er klokkene våre det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsteren her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og så ringer det i klosteret og i Korskirken.»
Margret bredte tykt smør på brødet hennes og gav henne honning i melken forat den skulle mette mere, den maten hun fikk i seg – hun hadde knapp tid til å spise.
Ute var det mørkt ennu, og det var blitt frostvær. Tåken var så kald at den bet. Fotefarene etter folk og fe og hovslag var harde som støpt i jern, så Kristin støtte føttene i de nye tynne sko, og en gang trådte hun gjennom isen på rennen midt i stretet og ble våt og kald på benene. Da tok Lavrans henne opp på ryggen og bar henne.
Hun spente øynene i mørket, men det var ikke stort hun kunne se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den grå luft. Så kom de ut på en liten eng som lysnet av rimfrost, og på den annen side engen skimtet hun en blekgrå bygning, stor som et fjell. Det var store stenhus rundt om, og noen steder lyste det ut av glugger i muren. Klokkene, som hadde tiet en stund, tok på å ringe igjen, og nu var det så sterk en lyd at det rant som is nedover ryggen hennes ved det.
Det var som å gå inn i berget, syntes Kristin da de steg inn i kirkens forhall; det slo mørkt og kaldt mot dem. De gikk gjennom en dør, og der møtte gammel, kald lukt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og veldig høyt rom. Hun kunne ikke se tilbunns i mørket hverken over seg eller til sidene, men det brente lys på et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rommet som pust og hviskinger. Faren krysset med vievann på seg selv og barnet, og så gikk de fremover; enda han trådte varsomt, klang hans sporer så sterkt på stengulvet. Der var jettestore søyler som de gikk forbi, og mellom søylene var det som å se inn i kullsvarte huler.
Fremme nær alteret bøyde faren kne og Kristin knelte ved hans side. Hun begynte å kunne skjelne i mørket – det glitret av gull og sølv på alteret inne mellom søylene, men på det fremme foran dem strålte lysene som stod og brente på forgylte kjertestikker, og der strålte det av de hellige kar og av den store, prektige tavle bakom. Kristin måtte igjen tenke på berget – sånn hadde hun trodd det måtte være, så megen prakt, men kanskje enda mere lys. Og dvergmøens åsyn kom for henne – men så løftet hun øynene og så på veggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset. Hun ble redd – han så ikke mild og sorgfull ut sånn som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennomstungne føtter og hender tungt etter armene sine og bøyde det blodbestenkte hode under tornekronen. Men han stod på et trinnbrett med stivt utstrakte armer og opprett hode, håret var gyllentglinsende og kronet med gullkrone, ansiktet hevet og barskt.
Da forsøkte hun å følge prestens ord, mens han leste og sang, men hans mæle var så utydelig og hastig. Hjemme var hun vant til å kunne skjelne hvert ord, ti Sira Eirik hadde det klareste mål, og han hadde lært henne hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.
Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.
Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.
Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.
Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.
De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.
I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:
«Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.
Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.
De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.
Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.
Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.
Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:
«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»
Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:
«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»
Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»
«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»
«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»
Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.
Broder Edvin gav hennes hånd et lite trykk, og da de så på hinannen, måtte de begge le. Munken var høy og mager, men dyktig slutrygget; barnet syntes han lignet en gammel trane i hodet, for det var lite, med smal, skinnende blank skalle over en busket, hvit hårkrans, og satt på en lang og tynn skrukket hals. Nesen var også stor og spiss som et nebb. Men det var noe som gjorde henne lett og glad bare hun så ham opp i det langsmale, furete ansikt. De gamle vannblå øyne var rødkantete, og lokkene brunlige og tynne som hinner, det strålte tusen rynker ut fra dem; de visne kinner med det rødlige årekrus var gjennomrutet av rynker som løp ned mot den lille smalleppede munn, men det var som broder Edvin var blitt så rynket bare av å smile til menneskene – Kristin syntes aldri hun hadde sett noen som så så munter og så snill ut; det var som han bar på en lysende og lønnlig glede, og den ville hun få vite om når han begynte å tale.
De gikk langsmed gjerdet til en apalhage hvor det ennu hang noen få gule og røde frukter på trærne. To predikebrødre i sorte og hvite klær rakte sammen visne bønneris inne i hagen.
Klosteret var ikke meget annerledes enn en annen bondegård, og gjestehuset hvor munken førte Kristin inn, lignet også mest en fattig bondestue, men det var mange sengesteder. I en av sengene lå en gammel mann, og ved åren satt en kone og svøpte et spedbarn; to større barn, gutt og pike, stod hos henne.
De klaget, både mannen og konen, for de ikke hadde fått dugurd ennu: «men de gider ikke bære inn til oss to ganger, så skal vi svelte mens du renner i byen, broder Edvin!»
«Vær ikke sint nu, Steinulv,» sa munken, «kom hit og hils, du Kristin – se denne fine, vakre møen som skal være her idag og spise med oss.»
Han fortalte at Steinulv var blitt syk på reisen hjem fra et stevne, og han hadde fått lov til å ligge her i klosterets gjestestue fordi han hadde en frendekone boende i spitalen, og hun var så slem at han kunne ikke være der for henne.
«Men jeg merker nok de er snart lei av å ha meg her,» sa bonden. «Når du farer herfra, broder Edvin, så er her vel ingen som har stunder til å passe meg, og så sender de meg nok bort på spitalen igjen.»
«Å, du er frisk lenge før jeg er ferdig med arbeidet mitt i kirken,» sa broder Edvin. «Så kommer sønnen din og henter deg —.» Han tok en kjele med varmt vann på åren og lot Kristin holde den mens han stelte med Steinulv. Så ble gamlingen litt bedre til mote, og straks etter kom en munk inn med mat og drikke til dem.
Broder Edvin leste over maten og satte seg hen på sengekanten hos Steinulv, så han kunne hjelpe ham med å spise. Da satte Kristin seg bort til konen og matet gutten hennes, for han var så liten at han kunne ikke godt rekke opp i grøtfatet, og han sølte når han skulle dyppe i ølbollen. Konen var fra Hadeland, og hun var kommet hit med sin mann og barna for å hilse på sin bror som var munk her i klosteret. Men han var ute på bygdene og vandret, og hun klaget meget for de skulle ligge her og spille tiden.
Broder Edvin godsnakket med konen. Hun måtte nu ikke si hun kastet bort tiden når hun var her i Biskopshamar. Her var alle de gjeve kirkene, og munkene og kannikene holdt messer og sang sine tider hele døgnet rundt – og staden var så vakker, vakrere enn selve Oslo, om den enn var noe mindre, men her hadde de hager mest til hver gård: «du skulle sett da jeg kom hit ivår, det var hvitt av blomster over hele staden. Og siden da engeltornen sprang ut —»
«Ja, hjelper det meg nu da,» sa konen surt. «Og her er mere av helligdommer enn av hellighet, tykkes meg —»
Munken lo litt og rystet på hodet. Så rotet han i sengehalmen sin og fant frem en stor bunke epler og pærer, som han delte ut mellom barna. Kristin hadde aldri smakt så god frukt. Saften rant henne ut av munnvikene for hver bit hun tok.
Men nu måtte broder Edvin bort i kirken, og han sa Kristin skulle få bli med. De skrådde over klostergården, og gjennom en liten sidedør gikk de inn i koret.
Også på denne kirken ble det bygd ennu, så det var også her oppreist bjelkeverk i krysset mellom langhuset og tverrarmene. Biskop Ingjald lot koret forbedre og smykke, fortalte broder Edvin – biskopen var storrik, og all rikdommen sin brukte han til å pryde kirkene her i byen; han var en ypperlig bisp og en god mann. Predikebrødrene i Olavsklosteret var også gode menn, renlivede, lærde og ydmyke; det var et fattig kloster, men de hadde tatt vakkert imot ham – broder Edvin hadde hjemme i minoritterklosteret i Oslo, men han hadde fått lov å terminere her i Hamar dioces.
«Men kom nu hit,» sa han og leide Kristin bort til foten av bjelkeverket, kløv opp etter en stige og la noen fjeler tilrette der oppe. Så kom han ned igjen og hjalp barnet opp med seg.
På den grå stenmur over seg så Kristin underlige, flagrende lysflekker, røde som blod og gule som øl, blå og brune og grønne. Hun ville se seg tilbake, men munken hvisket: «Ikke snu deg.» Men da de stod sammen høyt oppe på fjelene, vendte han henne lempelig omkring, og Kristin så et syn så fagert at hun nesten mistet pusten.
Midt imot henne på langhusets sørvegg stod et billede og lyste som det skulle være gjort av lutter skinnende edelstener. De brogede lysflekker på veggen kom av stråler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i glansen; hun var rød på hendene som hun skulle ha dyppet dem i vin, munkens ansikt syntes helt forgylt, og ut av hans mørke kutte demret billedets farver dunkelt tilbake. Hun så spørrende på ham, men han bare nikket og smilte.
Det var som å stå langt borte og se inn i himmerike. Bak et gitter av sorte streker skjelnet hun litt etter litt Herren Krist selv i den dyreste røde kåpe, jomfru Maria i kledning så blå som himmelen, hellige menn og møer i strålende gule og grønne og fiolblå drakter. De stod under buer og søyler av lysende hus, grener og kvister slynget seg med forunderlig og klart løv —.
Munken drog henne litt lenger ut på broen:
«Stå her,» hvisket han, «så lyser det like på deg av Kristi egen kappe.»
Nede fra kirkerommet drev det opp imot dem en svak duft av røkelse og lukten av kald sten. Det var skumt nede, men solstråler stakk inn på skrå gjennom en rekke vindusåpninger på langhusets sørvegg. Kristin begynte å skjønne at himmelbilledet måtte være en slags vindusrute, for det fylte en slik glugge. De andre var tomme eller stengt med hornruter i trerammer. En fugl kom, satte seg i en vinduskarm, kvitret litt og fløy bort, og utenfor korveggen hørtes hugg av metall mot sten. Ellers var allting stille; bare vinden kom i små pust, sukket litt mellom kirkeveggene og stilnet av.
«Jaja,» sa broder Edvin og sukket. «Slike saker kan ingen gjøre her i landet – de maler nok med glass i Nidaros, men det blir ikke som dette —. Men ute i sydlandene, Kristin, i de store munsterne, der har de slike billedruter så store som portene på kirken her —.»
Kristin tenkte på billedene i kirken hjemme. Der var Sankt Olavs alter og Sankt Tomas av Kanterborgs alter med billedtavler på brystningen og skap bak – men de billedene syntes henne matte og uten glans når hun husket på dem nu.
De gikk ned av stigen og opp i koret. Der stod alterbordet nøkent og bart, og på stenplaten var oppstilt små esker og kopper av metall og tre og lertøy; underlige små kniver og jern, penner og pensler lå utover. Da sa broder Edvin at dette var redskapen hans; han drev det håndverk at han malte billeder og skar ut alterskap, og de fine tavlene som stod borte i korstolene, hadde han gjort. De skulle være til alterbrystningene her i Predikebrødrenes kirke.
Kristin fikk se hvordan han blandet opp farvede pulvere og rørte dem ut i små kopper av stentøy, og hun fikk hjelpe ham med å bære sakene bort på en pall ved veggen. Mens munken gikk fra den ene tavle til den annen og prentet fine røde linjer i de hellige menns og kvinners lyse hår, så en kunne se hvor det kruset og lokket seg, fulgte Kristin tett i hælene på ham og så og spurte, og han forklarte henne hva det var han hadde skildret.
På den ene tavlen satt Kristus i en gullstol, og Sankt Nikolaus og Sankt Klemens stod hos ham under et tak. Og på sidene var avtegnet Sankt Nikolaus’ levnet. Et sted satt han som lindebarn på sin mors kne; han snudde seg fra brystet hun bød ham, for han var så hellig alt ifra vuggen at han ville ikke die mere enn en gang på fredagene. Ved siden av var et billede av ham da han la pengepungene for døren til det huset hvor det bodde tre møer som var så fattige at de ikke kunne få ektemenn. Hun så hvordan han helbredet den romerske ridders barn, og hun så ridderen seile i en båt med den falske gullkalk i hendene. Han hadde lovet den hellige biskop en gullkalk som hadde vært i hans ætt i tusen år, til lønn for han gav barnet helsen igjen. Men så ville han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk gullkalk istedet; derfor falt gutten i sjøen med det rette gullbegeret i hånden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadd under vannet, og han kom opp på stranden da faren stod i Sankt Nikolaus’ kirke og ofret det falske karet. Det stod tegnet på tavlen med gull og de fagreste farver.
På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem sto Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.
Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høyre håndledd og tegnet løv og roser i kronene.
«Det tykkes meg at dragen er svært liten,» sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. «Ikke ser det ut som den kunne slukt opp møen.»
«Det kunne den heller ikke,» sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes bare stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse – drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt.»
«Men var de ikke inne i hulene da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemennene. Er det ikke sant det?»
Munken myste imot henne og smilte igjen:
«Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyke og tenkte kun på at verden er sterkere enn alle syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slynge dem ut i sjøen som småsten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker.»
«Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?» spurte Kristin forferdet.
Munken tok om hennes gule hår, bøyde lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn; hans øyne var vidåpne og blå.
«Det er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulle han trives i Helvede, og det ville alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da ville ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet etter svale, og han ville ikke føle smerte ved ormenes bit, hvis han ikke kjente lengsel etter fred.»
Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin ble ved:
«Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned og bodde blant oss for å smake i kjødet djevelens fristelse, når han lokker oss med makt og herlighet og verdens trusel, når den byder oss slag og hån og kvasse naglesår i våre hender og føtter. Slik viste han oss veien og lot oss se sin kjærlighet —»
Han så ned i barnets alvorsstive åsyn – da lo han litt og sa med en helt annen stemme:
«Vet du hvem det var som først fornam at Vårherre hadde latt seg føde. Det var hanen det; han så stjernen og så sa han – de kunne tale latin alle dyrene i den tiden. Så skrek han: Christus natus est!»[1 - Christus natus est – Kristus er født]
Det siste gol han så likt en hane at Kristin kom til å skoggerle. Og det gjorde så godt å le, for alt det selsomme som broder Edvin nettopp hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høytid over henne.
Munken lo selv:
«Ja. Så da oksen hørte dette, så tok han til å belje: «Ubi, ubi, ubi?»[2 - ubi – hvor]
Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»
Og sauen ble så lengselfull etter å se Vårfrue og sønnen hennes at han brekte straks: «Eamus, eamus!»[3 - eamus – la oss gå dit]
Og den nyfødte kalven som lå i halmen, reiste seg opp og stod på føttene sine. «Volo, volo, volo!»[4 - volo – jeg vil] sa den.
Dette har du nok ikke hørt før? Nei, det kunne jeg tenke; jeg vet han er en dyktig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært, men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris —»
«Har I vært i Paris, I da?» spurte barnet.
«Gud signe deg, liten Kristin, jeg har vært i Paris og reist omkring i verden ellers også, og ikke må du tro annet enn at jeg er redd for djevelen og elsker og attrår som en dåre. Men jeg holder fast ved korset av all min evne – en får klenge seg til det som en kattunge til en fjel, når den er falt i sjøen —.
Enn du da, Kristin – hvordan ville du like det å ofre dette vakre håret ditt og tjene Vårfrue som disse brudene jeg har tegnet her?»
«Vi har ikke andre barn hjemme enn jeg,» svarte Kristin. «Så jeg skal vel giftes, kan jeg tenke. Mor har nok rede både kister og skrin med hjemmefølget mitt allerede.»
«Neinei,» sa broder Edvin og strøk henne over pannen. «Det er slik folk råder med barna sine nu. Til Gud gir de døtrene som er halte og svaksynte og stygge og lytte, eller de lar ham få tilbake de barna de synes han har gitt dem formange. Og enda så undres de på at det er ikke hellige menn og møer, alle som bor i klostrene —»
Broder Edvin tok henne med inn i skrudhuset og viste henne klosterets bøker som stod på en ramme der; det var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom inn, sa han han skulle bare finne et eselhode å tegne av. Baketter rystet han på hodet over seg selv:
«Ja der ser du frykten, Kristin – men de er så redde om bøkene sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da sto jeg ikke slik og løy for broder Åsulv. – Men da kunne jeg tatt disse gamle skinnvottene og hengt dem opp på den solstrålen der —»
Hun var med munken over i gjestehuset og fikk et mål mat, men ellers satt hun i kirken hele dagen og så på hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans kom dit for å hente henne, mintes enten hun eller munken det budet som skulle vært sendt avsted til skomakeren.
De dagene hun var i Hamar, husket Kristin baketter bedre enn alt annet som hendte henne på den lange reisen. Oslo var nok en større by enn Hamar, men nu hadde hun sett en kjøpstad, så den tyktes henne ikke så merkelig. Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog på den annen bredd, og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Det var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.
Hjemferden var kald; det var like opp under advent, men da de kom et stykke opp i dalen, lå det sne; så fikk de låne sleder og kjøre det meste av veien.
Med gårdhandelen gikk det slik at Lavrans overdrog Skog til sin bror Åsmund med løsningsrett for seg og sine etterkommere.
III
Våren etter Kristins lange reise fødte Ragnfrid en datter. Begge foreldrene hadde nok ønsket det skulle blitt en sønn, men de trøstet seg snart og fattet den inderligste kjærlighet til liten Ulvhild. Hun var et meget vakkert barn, trivelig, snill, glad og stille. Ragnfrid holdt så meget av dette nye barnet at hun ble ved å gi det die også det annet året det levde: derfor avstod hun etter Sira Eiriks råd noe fra de strenge fastene og gudfryktighetsøvelsene sine, så lenge hun hadde barn ved brystet. Ved dette og ved all gleden over Ulvhild blomstret hun opp, så Lavrans syntes ikke han hadde sett sin hustru være så glad og vakker og omgjengelig i alle de år han hadde vært gift med henne.
Også Kristin følte at det var en stor lykke de hadde fått med den lille spede søsteren. Tenkt over at morens tunge sinn gjorde det stilt på gården, hadde hun aldri; hun hadde syntes det var som det skulle være når moren opptuktet og formante henne, men faren lekte og skjemtet med henne. Nu var moren meget mildere mot henne og gav henne mere frihet, kjælte også mere for henne, og da la Kristin lite merke til at hennes mor også hadde meget mindre tid til å stelle med henne. Hun elsket da Ulvhild, hun som de andre, og var glad når hun fikk bære eller vugge søsteren, og siden ble det enda mere moro med den lille, da hun begynte å krype og gå og tale og Kristin kunne leke med henne.
Sånn gikk tre gode år for Jørundgårdsfolket. De hadde også hellet med seg på flere måter, og Lavrans bygde og forbedret meget på gården, for stuer og fehus var gamle og små, da han kom dit – Gjeslingene hadde hatt den bortbygslet i flere slektsledd.
Så var det ved hvitsøndagstider det tredje året; da var Trond Ivarssøn fra Sundbu med sin hustru Gudrid og sine tre småsønner og gjestet hos dem. En morgen satt de voksne i loftssvalen og talte sammen, men barna lekte nede i tunet. Der hadde Lavrans begynt å sette opp en ny stuebygning, og barna holdt på og krøp på det fremkjørte hustømmer. En av Gjeslingguttene hadde slått til Ulvhild så hun gråt; da gikk Trond ned og refset sønnen, men han tok Ulvhild opp i armene sine. Hun var det vakreste og snilleste barn en kunne se for sine øyne, og morbroren holdt meget av henne, enda han ikke var barnekjær ellers.
I det samme kom en mann over tunet fra bugården, dragende en stor, svart okse, men oksen var vond og ustyrlig og slet seg fra mannen. Trond sprang opp på tømmerhaugen, han jaget de større barn foran seg, men hadde Ulvhild i armen og sin minste sønn ved hånden. Da gled en stokk under føttene hans, Ulvhild falt fra ham ned på bakken, stokken skredde etter, rullet og ble liggende over barnets rygg.
Lavrans var nede av svalen i samme nu; han sprang til og ville løfte opp stokken; da kom oksen imot ham. Han tok etter dens horn, men ble stanget overende, da fikk han tak i dens nesebor, kom seg halvveis opp og fikk holdt oksen til Trond kom seg av forfjamselsen og svennene som løp til fra husene, fikk kastet remmer på den.
Ragnfrid lå på kne og prøvde å lette opp stokken; nu fikk Lavrans lettet den så meget at hun kunne trekke barnet frem og over i fanget sitt. Den lille jamret forferdelig da de rørte ved henne, men moren hulket høyt: «Hun lever, Gud være takk, hun lever —»
Det var et stort under at hun ikke var blitt helt knust, men stokken hadde falt slik at den hadde hvilt med en ende på en sten i gresset. Da Lavrans rettet seg opp igjen, rant blodet ut av hans munnviker, og hans klær var helt opprevne i brystet av oksens horn.
Tordis kom nu springende med et skinnlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over på dette, men det syntes som hun led utålelig pine bare de rørte det minste ved henne. Moren og Tordis bar henne inn i vinterstuen.
Kristin stod hvit og stiv oppe på tømmerhaugen; småguttene klynget seg gråtende til henne. Alle gårdens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinnene gråt og jamret. Men Lavrans bød at de skulle sadle Gullsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, falt han overende, idet han ville stige i sadelen. Da bød han Arne ri over etter presten, mens Halvdan for sørover etter en lægekone som bodde ved åmøtet.
Kristin så at faren var gråhvit i ansiktet, og han hadde blødd så hans lyseblå kledning var helt overrent med rødbrune flekker. Med ett rettet han seg opp, rev en øks fra en av mennene, gikk frem der noen av folkene stod og holdt oksen ennu. Han drev til dyret med øksehammeren mellom hornene, så det sank i kne, men Lavrans ble ved å slå løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosteri ham, så han seg bakover på bakken. Trond og en mann til måtte bære ham inn.
Da trodde Kristin hennes far var død; hun satte i et høyt skrik og løp etter, mens hun ropte på ham av hele sitt hjerte.
Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulle hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget seg høyt og ustanselig, og moren lå bøyd fremover henne, tigget og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunne hjelpe.
Lavrans lå på den annen sengen, han reiste seg opp og ravet over gulvet for å trøste hustruen. Da for hun opp og skrek:
«Rør meg ikke, rør meg ikke. Jesus, Jesus, jeg var det verd at du skulle slå meg ihjel – aldri blir det ende på de ulykker jeg bringer over deg —»
«Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over oss,» sa Lavrans og la en hånd på hennes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegrå øynene hennes skinte i det magre, brunlige åsyn.
«Hun mener vel at jeg har voldt det,» sa Trond Ivarssøn barsk. Søsteren så hatefullt på ham og svarte:
«Trond vet hva jeg mener.»
Kristin løp frem til foreldrene, men de skjøv henne fra seg begge to. Og Tordis, som kom med en kjele varmt vann, tok henne lempelig i skulderen og sa: «Gå over i stuen vår du, Kristin, du er i veien her.»
Hun ville stelle med Lavrans som hadde satt seg på sengetrinnet, men han sa det var ikke farlig med ham:
«Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe oss Gud, hun klager så det kunne røre stenen i berget.»
«Henne tør vi ikke røre før presten eller Ingjerd lægekone kommer,» sa Tordis.
Arne kom inn i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hendene sammen. Så sa hun:
«Send bud til fru Åshild på Haugen. Det får nu være med allting, bare Ulvhild kan bli frelst —»
Ingen gav akt på Kristin. Hun krøp opp i benken bak sengens hodegjerde, drog benene opp under seg og la hodet ned på sitt kne.
Nu var det som hennes hjerte ble krystet sammen av harde hender. Fru Åshild skulle hentes! Moren hadde ikke villet la dem sende bud etter fru Åshild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var så syk av feber. Hun var en trollkvinne, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over henne; hun skulle vært henrettet eller brent, hadde det ikke vært fordi hun var av så høy byrd at hun hadde vært som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa hun hadde gitt førstemannen sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til seg; han var ung nok til å være hennes sønn. Hun hadde barn og, men de så aldri til mor sin, og de to høybårne folkene, Bjørn og Åshild, satt på en envirkes gård i Dovre og hadde mistet alle rikdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen ville ha med dem å skaffe, men lønnlig søkte folk hennes råd, ja, fattigfolk gikk åpenlyst til henne med sine sorger og skader; de sa hun var snill, men de var redd henne også.
Kristin tenkte på moren, som ellers alltid bad så meget, hun skulle dog heller ropt på Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvde å be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var så god og hjalp så mange som led av sykdom og sår og benbrudd. Men hun kunne ikke holde tankene samlet.
Foreldrene var alene i stuen. Lavrans hadde lagt seg på sengen igjen, og Ragnfrid satt bøyd over det syke barn, tørret fra tid til annen over hennes panne og hender med et vått klede og vætet hennes lepper med vin.
Det gikk en lang tid. Tordis så innimellom inn i stuen og ville så gjerne hjelpe, men Ragnfrid sendte henne hver gang ut. Kristin gråt lydløst og bad inni seg, men alt imellom tenkte hun på trollkonen og ventet spent på å se henne tre inn.
Med ett spurte Ragnfrid ut i stillheten:
«Sover du, Lavrans?»
«Nei,» svarte mannen. «Jeg hører på Ulvhild. Gud vil hjelpe det uskyldige lammet sitt, hustru – det tør vi ikke tvile på. Men det er langsomt å ligge her og bie —.»
«Gud,» sa Ragnfrid fortvilt, «hater meg for syndene mine. Barna mine har det godt, der de er, det tør jeg ikke tvile på, og nu er vel Ulvhilds time kommet og – men meg har han forkastet, for mitt hjerte er et øglerede av synd og sorg —.»
Da tok det i døren – Sira Eirik steg inn, rettet sin veldige kropp, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinne!»
Presten stilte skrinet sitt med lægedomssakene i for sengetrinnet, gikk frem til åren og øste varmt vann over sine hender. Så tok han et kors frem av barmen sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noe på latin. Deretter åpnet han ljoren så lyset kunne strømme inn i stuen, gikk bort og så på Ulvhild.
Kristin ble redd han skulle finne henne og jage henne ut – der pleide ikke meget å unngå Sira Eiriks øyne. Men han så seg ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, helte noe av den ut på en tull finkardet ull og la det over Ulvhilds munn og nese.
«Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gikk bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot seg fortelle hvordan ulykken var hendt. På Lavrans var to ribben brukket, og han hadde fått sår i lungene; dog mente presten det var ikke farlig med ham.
«Enn Ulvhild,» spurte faren sorgfullt.
«Jeg skal si deg det når jeg har fått sett på henne,» svarte presten. «Men du får legge deg i loftet, så blir her mere ro og rom for dem som skal stelle med henne.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under mannen og bar ham ut. Kristin ville nu helst gått med faren, men hun torde ikke vise seg.
Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket seg mindre og syntes å halvsove. Varsomt følte han med sine hender over barnets kropp og lemmer.
«Er det så ille med barnet mitt, Eirik, at du vet ikke råd, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dempet.
Presten svarte sakte:
«Det ser ut som ryggen hennes er ille skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre råd enn vi lar Gud og Sankt Olav råde; jeg kan ikke gjøre stort her.»
Moren sa heftig:
«Da får vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noe være uspart, om du kan vinne det av Gud at Ulvhild får bli i live.»
«Det ville tykkes meg et jærtegn,» sa presten, «om hun lever og får førligheten sin.»
«Ja er det ikke jærtegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke det kan skje et jærtegn med mitt barn,» sa hun som før.
«Det er så,» sier presten, «at jærtegn skjer, men det er ikke alle Gud bønnhører – vi vet ikke hans lønnlige råd. Og tykkes deg ikke at det ville være verst om denne lille vakre møen skulle leve opp lytt eller lam?»
Ragnfrid virret med hodet og skrek sakte:
«Jeg har mistet så mange, prest, jeg kan ikke miste henne og.»
«Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av all min evne. Men du får friste, Ragnfrid, å bære den skjebne som Gud legger på deg.»
Moren kved sakte:
«Ingen har jeg elsket slik av barna mine som denne lille her – skal nu hun og tas fra meg, da tror jeg hjertet mitt brister.»
«Gud hjelpe deg, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet på hodet. «Du vil ikke annet enn true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre deg det lite har hjulpet.»
Ragnfrid så trossig på presten og mælte:
«Jeg har nu skikket bud etter fru Åshild.»
«Ja, du kjenner henne, og ikke jeg,» sa presten.
«Jeg kan ikke leve uten Ulvhild,» sa Ragnfrid som før. «Vil ikke Gud hjelpe henne, så søker jeg råd hos fru Åshild eller gir meg djevelen i vold, om han vil hjelpe!»
Presten så ut som han ville svare kvast, men så tok han seg i det. Han bøyde seg ned og følte på den lille syke pikes lemmer igjen:
«Hun er kald om hender og føtter,» sa han. «Vi får legge noen kagger med varmt vann ved henne – og så får dere ikke røre mere på henne, før fru Åshild kommer.»
Kristin lot seg lydløst gli overende i benken og lå som hun sov. Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.
Moren reiste seg for å gå etter kaggene; da brøt hun hulkende sammen: «Be for oss allikevel, Sira Eirik!»
Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.
Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.
Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider. Hun tenkte, hvis søsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trøstet henne litt.
Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting. —
Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres. Lukten av kroppene deres, mannens snorking og de to småbarnas jevne pust fikk Kristin til å gråte stille. Det var ikke lenger siden enn forrige kvelden at hun hadde lagt seg, som hver natt i sitt liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som å tenke på et rede der var revet sund og splittet, og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —
Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.
Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.
Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.
Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.
Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:
«Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.
Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.
Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:
«Er hun redd meg, tro?»
«Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:
«Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»
Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.
«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:
«Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»
«Ja,» sa Kristin og sukket.
Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.
IV
Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.
Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.
Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne så mange viser som folk ikke kjente her i dalen.
Ofte sang hun for Kristin, når Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og ferdedes med kong Magnus og kong Eirik og dronningene deres.
En gang de satt slik og fru Åshild fortalte, slapp det Kristin av munnen som hun hadde tenkt så ofte:
«Underlig tykkes det meg at I kan være så glad alltid, I som har vært vant til —,» hun brøt av og ble rød.
Fru Åshild så smilende ned på barnet:
«Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, så sa hun: «Jeg har hatt min ønsketid, jeg, Kristin, og jeg er ikke så dum at jeg klager, om jeg nu må holde tilgode med saup og sur melk, fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet. Gode dager kan lenge vare hvis en steller omtenksomt og forsiktig med seg og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøye seg med gode dager – for de beste dagene er dyre, de. Nu kaller de den en dåre som spiller bort farsarven sin for å gjøre seg gammen i de unge årene. Derom får enhver mene som han har sinn til. Men da først kaller jeg en mann for en rett dåre og tåpe hvis han treger på handelen baketter, og to ganger dåre og narrenes narr er han hvis han venter å se mer til ølvennene sine når arven er ødt —.
«Er det noe med Ulvhild?» spurte hun blidelig bort til Ragnfrid; hun hadde rørt seg heftig, der hun satt ved barnets seng.
«Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Åshild og Kristin ved åren. Med hånden om ljorestangen stod hun og så ned i fru Åshilds ansikt.
«Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.
«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»
Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det. Fru Åshild så på henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg på kanten av åren, tok en kvist og stakk inn i glørne.
«Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie – synes I ikke han må gremme seg over sin egen dårskap?»
«Hvor der handles, der spilles, Ragnfrid,» sa fru Åshild. «Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne —.»
Ragnfrid rykket den brennede kvist ut av varmen, blåste ut luen og krummet sin hånd om den glødende ende så det lyste blodrødt ut mellom fingrene hennes.
«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»
«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»
«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun nesten uhørlig.
«Ragnfrid,» sa fru Åshild dempet: «Sånn har mangen mø tenkt, når hun fristet å binde en mann og gav mødommen sin for det. Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»
Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Åshild:
«Nu får du komme, Kristin, nu er det tid vi går ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.»
Ute lå tunet hvitt og svart i måneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugården ned til grinden ved kålhagen. Kristin så henne stå og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kålblader og marikåpens folder ned i farens sølvstøp.
Fru Åshild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for å vokte henne, for det var ikke godt å slippe et barn ut alene slik en natt. Men duggen fikk mere kraft når den ble samlet av en ren mø.
Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Åshilds hender. Hun sprang i sine våte sko over mot loftet, hvor hun nu lå sammen med faren. Hun hadde foten på det første trinnet; da trådte Ragnfrid ut av skyggen inne under loftssvalen. I hendene bar hun en bolle med rykende drikke.
«Her har jeg varmet noe øl til deg, datter,» sier moren.
Kristin takket glad og satte munnen til. Da spurte Ragnfrid:
«Kristin – de bønnene og det annet fru Åshild lærer deg – det er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»
«Det kan jeg aldri tro,» svarte barnet. «Det er Jesu navn og Jomfru Marias og de helliges navn i dem alle —»
«Hva er det hun har lært deg,» spurte moren igjen.
«Å – om urter – og lese mot rinnende blod og vorter og såre øyne – og møll i klær og mus i buret. Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn —. Men bønnene må jeg ikke si til noen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.
Moren tok den tømte bollen og stilte den på trappen. Og plutselig slo hun armene om datteren, knuget henne hardt inntil seg og kysset henne. – Kristin kjente morens kinner var våte og hete:
«Gud og Vårfrue skjerme deg og verne deg mot alt ondt – vi har ikke annet enn deg nu, din far og jeg, som ikke den onde lykken vår har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldri du er din fars kjæreste glede —»
Ragnfrid gikk tilbake til vinterstuen, kledde av seg og krøp opp i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sitt ansikt nær til den lilles, så hun kjente varmen av Ulvhilds kropp og den skarpe svettelukten av det fuktige barnehår. Ulvhild sov tungt og trygt som alltid etter fru Åshilds aftendrikk. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalm som det var redt med under lakenet. Allikevel lå Ragnfrid lenge søvnløs og stirret opp mot den lille lysflekk i taket, der månen skinte på ljorens hornrute.
Borte i den annen sengen lå fru Åshild, men Ragnfrid visste aldri om hun sov eller våket. Aldri nevnte den annen det kjennskap som hadde vært mellom dem i gamle dager – det skremte Ragnfrid slik. Og aldri syntes hun hun hadde vært så bitterlig ’sorgfull og hjerteangst som nu – enda nu visste hun at Lavrans fikk igjen full helse – og Ulvhild kom til å leve.
Det syntes som fru Åshild hadde moro av å tale med Kristin, og for hver dag som gikk, ble møen bedre venner med henne.
En dag de var gått ut for å plukke urter, satt de sammen oppe i åssiden på en liten grønning oppunder uren. De kunne se ned i tunet på Formo og kjenne Arne Gyrdssøns røde trøye; han var ridd nedover med dem og skulle passe hestene deres, mens de var oppe i lien etter urtene.
Mens de satt slik, fortalte Kristin fru Åshild om sitt møte med dvergmøen. Hun hadde ikke tenkt på det i mange år, men nu kom det for henne. Og mens hun talte, bares det underlig for henne at det var noen likhet mellom fru Åshild og dvergfruen – enda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinannen.
Men da hun hadde talt ut, satt fru Åshild stille en stund og så nedover dalen; tilslutt sa hun:
«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldri hørt om folk som har tatt det gullet dvergene bød dem, og bundet trollet i sten baketter?»
«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det torde jeg aldri gjøre. Og det tykkes meg ikke vakkert.»
«Det er godt når en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Åshild og lo litt. «Men det er ikke så godt når en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokst meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»
«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»
Fru Åshild lo stille.
«Ja, det ville nu også være best for deg, om du tok etter Lavrans både i sinnet og i skinnet. Enda ville det være synd om de giftet deg bort heroppe i dalen. Bondesed og torpareskap skal en ikke ringeakte, men de synes selv de er så gjeve, disse storfolkene heroppe, at deres make finnes ikke i Norges land. De undres nok svært på det at jeg kan leve og må vel, enda de stenger dørene for meg. Men de er late og hofferdige og vil ikke lære en ny sed – og så skylder de på det gamle uvennskapet med kongeveldet i Sverres dager. Løgn er det, din ættfar forlikte seg med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulle din morbror følge kongen vår og stå for ham, da måtte han fli seg både utenpå og innvortes, og det gider ikke denne Trond. Men du, Kristin, du skulle giftes med en mann der eide ridderskikk og kurteisi —»
Kristin satt og så ned i Formotunet på Arnes røde rygg. Hun hadde ikke festet seg ved det selv, men når fru Åshild talte om den verden hun før hadde ferdes i, så tenkte hun seg alltid
ridderne og grevene i Arnes lignelse. Før, da hun var liten, hadde hun alltid sett dem i farens skikkelse.
«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn på Husaby, det kunne vært en høvelig brudgom for deg det – han hadde vokst seg vakker, drengen. Min søster Magnhild var og så til meg ifjor, hun for gjennom dalen og hadde ham med seg. Ja, ham kan du vel ikke få, men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er så svart i håret som du er lys, og har vakre
øyne. – Men kjenner jeg mågen min rett, så har han vel allerede sett seg om etter et bedre gifte til Erlend enn du er.»
«Er ikke jeg et godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom seg aldri til å bli krenket over noe fru Åshild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noe forut for hennes egne folk.
«Jo, du er et godt gifte,» sa den annen. «Men dog kunne du vanskelig vente å komme inn i min ætt. Din ættfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mann, og Gjeslingene har sittet og mugnet på gårdene sine så lenge at snart minnes ingen dem utenfor dalen her. Men jeg og søster min fikk dronning Margret Skulesdatters søstersønner, vi.»
Kristin kom seg ikke engang til å innvende at det var ikke hennes ættfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun satt og så over mot de mørke fjellsider tversover dalen, og hun husket på den dagen for mange år siden da hun hadde vært oppe på vidden og sett hvor mange fjell det var mellom bygden hennes og verden. Da sa fru Åshild de måtte hjem nu, og hun bød henne rope på Arne. Så satte Kristin hendene for munnen, hoiet og vinket med halskledet sitt, til hun så den røde flekken på tunet dernede røre seg og vifte tilbake.
En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.
Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. – Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn – det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg – nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.
Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham – han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.
Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse – dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.
Julen ble trist det året, Ulvhild kunne ennu ikke sette fottene under seg. Og så hverken så eller hørte de noe til Sundbufolket. Kristin skjønte det ble snakket om det i bygden og at faren tok seg nær av det. Men moren var likenøyd, og Kristin syntes dette var stygt av henne.
Men en kveld i slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akende i storslede, og hans fornemste ærend var å be dem alle til gjestebud på Sundbu.
Sira Sigurd var dårlig likt i bygdene omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans – eller han fikk iallfall skylden når Trond for frem med hardhet og urett, og det var ikke fritt for at Trond plaget bøndene sine noe. Presten hans var overmåte flink til å skrive og regne, lovkyndig og en dyktig læge – om ikke så dyktig som han trodde selv. Men etter hans vesen skulle ingen tro han var noen meget klok mann; han sa ofte tåpelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldri likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris på presten sin, og både de og han var overmåte forbitret fordi han ikke var blitt hentet til Ulvhild.
Og nu skulle det treffe så uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgård, var fru Åshild og herr Bjørn der allerede, dessuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes foreldre, gamle Jon fra Loptsgård og en predikebror fra Hamar, broder Åsgaut.
Mens Ragnfrid lot bordene dekke påny med gjestebudskost og Lavrans så på brevskapene presten hadde bragt, ville denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vekket henne, følte på hennes rygg og lemmer og spurte henne ut, nokså vennlig først, men siden utålmodig, for hun ble redd – Sigurd var en liten mann, nesten dverg, men med et stort rødflammet ansikt. Da han ville løfte henne ut på gulvet for å prøve føttene hennes, gav hun seg til å skrike. Fru Åshild reiste seg da, gikk bort til sengen og dekket fellen over Ulvhild, mens hun sa barnet var så søvnig hun kunne ikke stå på gulvet om hun hadde vært god i føttene.
Presten begynte å snakke heftig, han også var regnet for en dugelig læge. Men fru Åshild tok hans hånd, leide ham frem i høysetet og gav seg til å snakke om hva hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han ble da noe blidere og åt og drakk av Ragnfrids gode saker.
Men ettersom ølet og vinen begynte å stige ham til hodet, ble Sira Sigurd igjen i ondt lune, trettekjær og hissig – han visste godt nok at det var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han seg til Gyrd, han var Hamarbispens setesvein i Vågå og Sil, og det hadde vært flere tvistemål mellom bispesetet og Trond Ivarssøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hissig kone, og så blandet broder Åsgaut seg i talen og mælte:
«Du skulle ikke glemme det, Sira Sigurd, at vår verdige fader Ingjald er overherren din også – vi vet nok om deg i Hamar. Du velter deg i alt som er godt på Sundbu, og tenker nok lite på at du er viet til en annen gjerning enn den å være Tronds øyentjener, hjelpe ham til å gjøre alt som er urett, så han setter sjelen sin i fare og minker kirkens rett. Har du aldri hørt hvordan det går de ulydige og utro prestene som legger opp råd mot sine åndelige fedre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytte inn. Da undret han seg meget på at han så ikke der noen av prestene sine som hadde holdt seg imot ham slik som du imot bispen din. Han skulle nettopp til å prise Guds miskunn, for den hellige mannen unte alle syndere frelse – da bad engelen at fanden skulle lette litt på svansen sin, og ut for i et veldig brak og en fæl svovelstank alle de prester og lærde menn som har sveket kirkens tarv. Så fikk han se hvor de var kommet hen.»
«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester, uten det var tiggermunker der for ut av baken til djevelen som veps av et vepsebol.» Gamle Jon lo høyt over alle tjenestefolkene og skrek:
«Det var vel begge slag, kan jeg tenke —»
«Da må fanden ha en ovbred svans,» sa Bjørn Gunnarssøn, og fru Åshild smilte og sa:
«Ja, har du ikke hørt sagt at alt vondt drar på en lang rompe —» «Ti still du, fru Åshild,» ropte Sira Sigurd, «snakk ikke du om den lange rompen som det vonde drar etter seg. Du sitter her som du var husfruen, og ikke Ragnfrid. Men det er underlig at ikke du har kunnet bote barnet hennes – har du ikke mere det sterke vannet du handlet med engang? Det som kunne gjøre opplemmet sau hel i soddkjelen og kvinne til mø i brudesengen. Jeg vet nok om det bryllupet her i bygden da du redte bad til den lokkede bruden —»
Sira Eirik sprang opp, tok den annen prest i skulder og lend og slengte ham tvers over bordet, så kanner og krus veltet og mat og drikke fløt på duker og gulv, men Sira Sigurd ble liggende fremme på gulvet med slitt kledning. Eirik løp over bordet og ville slå ham igjen, mens han brølte over larmen:
«Hold skitkjeften din, din helvedesprest du er —»
Lavrans prøvde å skille dem, men Ragnfrid stod hvit som en dødning ved bordet sitt og knuget hendene. Da løp fru Åshild til, hjalp Sira Sigurd på føttene og tørket blodet av hans ansikt. Hun slo et beger med mjød i ham, mens hun mælte:
«I får da ikke være så streng, Sira Eirik, at I ikke tåler å høre skjemt så sent ute i drikkelaget. Sett dere ned nu, så skal dere høre om det bryllupet. Det var nu ikke her i dalen, og det var nok ikke så vel for meg at det var meg som kjente til det vannet – kunne jeg brygget det, da skulle vi ikke sittet på den vesle gården heroppe. Da kunne jeg nu vært en rik kone og hatt eiendom ute i storbygdene etsteds – nær by og klostre og biskoper og domkapitel,» sa hun og smilte til de tre geistlige menn.
«Men der skal noen ha kjent kunsten i gamle dager, for dette var i kong lnges tider, såvidt jeg tror, og brudgommen var Peter Lodinssøn av Bratteland, men hvem av de tre konene hans som var bruden, kan være usagt, siden det lever avkom etter dem alle tre. Nå, denne bruden hadde nok hatt årsak til å ønske seg dette vannet og skaffet seg det også, og hun hadde redt et bad til seg nede i skjemmen. Men før hun nådde å få lauget seg, så kom hun som skulle bli værmor hennes, ditinn. Hun var blitt mødig og skitten av rittet til bryllupsgården, så kler hun av seg og går opp i karet. Hun var en gammel kvinne, og ni barn hadde hun hatt med Lodin. Men den natten fikk nok både Lodin og Peter annen gammen enn de hadde ventet.»
Folkene i stuen lo meget, og både Gyrd og Jon ropte at fru Åshild skulle fortelle flere slike skrøner. Men fruen sa nei: «Her sitter to prester og broder Åsgaut og unge drenger og tjenestemøer; nu vil vi slutte før snakken blir usømmelig og grov, men minnes det er helg.»
Mennene skrek opp, men kvinnene gav fru Åshild medhold. Ingen la merke til at Ragnfrid var gått ut av stuen. Men litt etter skulle Kristin, som hadde sittet nederst på kvinnebenken mellom tjenestemøene, gå og legge seg. Hun sov i Tordis’ stue, fordi det var så mange gjester i gården.
Det var bitende kaldt, og nordlysene blusset og blafret over fjellpannene i nord. Sneen skrek under Kristins føtter der hun løp over tunet hutrende, med armene korset over brystet.
Da ble hun var at i skyggen under gammelloftet gikk et menneske heftig frem og tilbake på sneen, slo med armene, vred sine hender og kved høyt. Kristin kjente moren, løp forskrekket bort til henne og spurte om hun var syk?
«Nei, nei,» sier Ragnfrid heftig. «Jeg måtte bare ut – gå og legg deg, barn.»
Kristin snudde, da kalte moren sakte på henne.
«Gå ned i stuen og legg deg hos far og Ulvhild – ta henne i armen du, så han ikke av vanvare klemmer henne; han sover så tungt når han er drukken. Jeg går opp og legger meg her i gamleloftet inatt.»
«Jesus, mor,» sier Kristin, «I fryser ihjel, skal I ligge der – alene også. Og hva tror I far sier når I ikke kommer i seng inatt ?»
«Han merker det ikke,» svarte moren, «han sov nesten da jeg gikk, og imorgen våkner han sent. Gå og gjør som jeg har sagt.»
«Det blir så kaldt for Eder,» sluttet Kristin; men moren viste henne bort, noe mildere, og låste seg inn i loftet.
Det var like kaldt inne som ute, og halvmørkt. Ragnfrid famlet seg vei hen til sengen, rev av seg hodeplagget, løste sine sko og krøp inn mellom skinnene. De isnet henne; det var som å synke i en snefonn. Hun trakk over hodet, drog benene opp under seg og puttet sine hender inn på barmen – slik lå hun og gråt, sommetider ganske sakte med strømmende tårer, sommetider så hun skrek og skar tenner ved det. Tilslutt hadde hun dog varmet opp sengen om seg så meget at hun ble døsig, og så gråt hun seg i søvn.
V
Det året Kristin fylte femten år om våren, satte Lavrans Bjørgulfssøn og ridder Andres Gudmundssøn av Dyfrin hinannen stevne på Holledis ting. De talte da om at Andres’ annen sønn, Simon, skulle feste Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres’ mødrene odel. Mennene bandt dette med håndslag, men det ble dog ikke oppsatt brev om det, fordi Andres først måtte ordne med sine andre barn om arven deres. Det ble da hellerikke drukket festensøl, men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgård for å se på bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.
Lavrans hadde nu fått opp det nye stuehuset sitt i to stokkverk med murte ovner, både i stuen og i loftet, rikt og vakkert utstyrt med treskurd og godt bohave. Han hadde også bygd om gamleloftet og utbedret husene ellers, så han bodde nu som det sømmet seg en svenn av våpen. Han satt nu i stor velstand, ti han hadde hatt hell med seg i sine foretagender og var en klok og omtenksom husbond; særlig var han kjent for han alte opp de gildeste hester og ypperlig fe av alle slag. Og nu han hadde fått maket det slik at hans datter skulle giftes til Formo med en mann av Dyfrinsætten, syntes folk han hadde ført sitt forsett, å bli den fremste mann i bygden, vel til ende. Han selv og Ragnfrid var også meget fornøyde, og så var herr Andres og Simon.
Kristin ble litt nedslått, det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så det var ikke måte på hva hun hadde ventet seg til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noe fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øynene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noe munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både god forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.
Ragnfrid kom snart til å like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var også særskilt snill og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vennet seg litt til hans runde åsyn og hans måte å tale på, ble hun riktig vel tilfreds med sin festemann og var glad for det, slik faren hadde ordnet for henne.
Fru Åshild var i gjestebudet. Siden Jørundgårdsfolket hadde tatt opp med henne, hadde storfolket i de nærmeste bygdene igjen begynt å huske på hennes høye byrd og tenke mindre på hennes underlige rykte, så nu ferdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa da hun hadde sett Simon:
«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil få fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snill vil han bli å leve sammen med. Men han synes meg vel tykk og gladlynt —. Var det nu slik her i Norge som det har vært før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne enn Gud selv er, da ville jeg si, du skulle finne deg en venn som var mager og sorgfull – en du kunne ha å sitte og samtale med. Da ville jeg si, du kunne ikke fare bedre enn med Simon.»
Kristin ble rød, enda hun forstod ikke fullt ut fru Åshilds mening. Men ettersom tiden led og hennes kister fyltes og hun stadig hørte snakk om sitt giftermål og det hun skulle føre i boet, så tok hun til å lenges etter at saken skulle bli bundet i festemål og at Simon skulle komme nordover; hun tenkte da tilslutt en god del på ham og gledet seg til å møte ham igjen.
Kristin var nu fullt utvokst, og hun var blitt meget vakker. Hun lignet mest på sin far og hadde vokst seg høy, var smal i midjen, med tynne, fine ledemot, men rund og trinn allikevel. Hennes ansikt var noe kort og rundt, pannen lav og bred og hvit som melk, øynene store, grå og blide under vakkert rissede bryn. Munnen var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken eplerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt hår, men det var noe mørkt på lett, like nær brunt som gult, og ganske slett. Lavrans likte intet bedre enn å høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde sett møen vokse opp, lært henne bok og skrift og holdt meget av henne. Men han likte ikke riktig at den annen sommetider lignet hans datter med en lyteløs og silkeblank ungmerr.
Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hendt med Ulvhild, da ville hun blitt enda mange ganger vakrere enn søsteren. Hun hadde det fagreste og søteste ansikt, hvitt og rødt som roser og liljer, hvitgult og silkemykt hår, som kruset og lokket seg om hennes spede hals og smale skuldrer. På øynene lignet hun Gjeslingætten: de lå dypt under rette og sorte bryn og var vannklare og gråblå, men blikket var mildt og ikke kvast. Dertil var barnets stemme så klar og liflig at det var en lyst å høre på henne, enten hun talte eller sang, hun hadde et kvikt nemme for boklig lærdom og alleslags strengelek og brettspill, men liten hug til håndgjerning, for hun ble straks trett i ryggen.
For det så lite ut til at dette vakre barnet noensinne skulle vinne full legemsførlighet. Noe hadde hun bedret seg etter at foreldrene hadde vært i Nidaros med henne hos Sankt Olav. Lavrans og Ragnfrid hadde gått dit på sine føtter, uten mann eller tjenestemø til å følge seg; de bar barnet på en båre mellom seg hele veien. Etter den ferden ble Ulvhild så frisk at hun kunne gå med krykkestokk. Men det var ikke trolig at hun skulle bli så frisk at hun kunne giftes bort, og så måtte hun vel, når den tid kom, klostergies med alt det gods som skulle falle henne til.
De snakket aldri om dette, og Ulvhild skjønte ikke selv at hun var meget annerledes enn andre barn. Hun var svært glad i stas og vakre klær, og foreldrene hadde ikke hjerte til å nekte henne noe, men Ragnfrid sømmet og sydde til henne og pyntet henne som et kongebarn. Engang noen kremmere for gjennom bygden og lå over natten på Laugarbru, fikk Ulvhild se varene deres derborte; de hadde noe ravgult silketøy og det ville hun endelig ha en serk av. Lavrans handlet ellers aldri med slike folk som for og falbød kjøpstadsvarer ulovlig i bygdene, men nu kjøpte han straks hele rullen. Han gav da også Kristin tøy til en brudeserk, og den sydde hun på denne sommeren. Ellers hadde hun aldri eid serker uten av ull og en linnetserk til stasplagg. Men Ulvhild fikk gjestebudsserk av silke og en søndagsserk av lerret med silke oventil i livet.
Lavrans Bjørgulfssøn eide nu også Laugarbru, og der styrte Tordis og Jon. Hos dem var Lavrans’ og Ragnfrids yngste datter Ramborg, som Tordis hadde ammet. Ragnfrid ville neppe se på barnet den første tid etter det var født, for hun sa hun bragte sine barn dårlig lykke. Dog elsket hun meget den lille møen og sendte stadig gaver til henne og Tordis; siden gikk hun også ofte over til Laugarbru og så på Ramborg, men hun kom helst etter barnet var sovnet, og satt over henne da. Lavrans og de to eldste døtrene var ofte på Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke så vakker som sine søstre.
Denne sommeren var den siste Arne Gyrdssøn var på Jørundgård. Biskopen hadde lovet Gyrd å hjelpe svennen frem i verden, og til høsten skulle Arne dra til Hamar.
Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av henne, men hun var på mange måter nokså barnslig i sinnet, så hun tenkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun alltid hadde vært det, helt siden de var barn, søkte hans selskap så ofte hun kunne, og gikk alltid ved hans hånd når de danset hjemme eller på kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt moro. Men hun talte aldri til Arne om Simon eller om sitt giftermål, for hun merket det gjorde ham tungsinnet når det ble ordet om dette.
Arne var meget håndferdig, og han ville nu gjøre Kristin en sømmestol til minne om seg. Han hadde skåret ut både skrin og stolkarm fint og vakkert, og holdt nu på i smien med å lage jernbånd og lås til den. En vakker godværskveld utpå sommeren var Kristin gått ned til ham. Hun hadde tatt med seg en trøye av farens som hun skulle bøte, satte seg på stenhellen og tok på å sy, mens hun småsnakket med svennen inne i smien. Ulvhild var med henne, hinket rundt på krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøysene omkring jordet.
Om en stund kom Arne frem i smiedøren for å svale seg. Han ville sette seg hos henne, men hun rykket litt unna og bad ham akte seg så han ikke sotet ned sømmen hun hadde over kneet.
«Er det blitt slik mellom oss nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la meg sitte hos deg for du er redd bondedrengen skal skitne deg ut?»
Kristin så forundret på ham, så svarte hun:
«Du vet da vel hva jeg mente. Men ta av deg forskinnet, vask kullet av hendene dine og sett deg litt og hvil deg her hos meg —,» og hun gjorde plass for ham.
Men Arne la seg i gresset foran henne; da sa hun igjen:
«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tenke jeg skulle vise deg utakk for den vakre gaven du gjør til meg eller glemme noensinne, at du har vært den beste vennen min herhjemme alltid?»
«Har jeg vært det da,» spør han.
«Det vet du vel,» sa Kristin. «Og aldri skal jeg glemme deg. Men du som skal ut i verden – kanskje du kommer til velstand og ære før du tenker – du glemmer nok meg lenge før jeg glemmer deg —»
«Aldri skal du glemme meg,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer deg før du glemmer meg – du er bare barnet, du, Kristin.»
«Du er ikke gammel du heller,» svarte hun.
«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjold så godt som Dyfrinsfolket, men foreldrene mine har ikke hatt lykken med seg —»
Han hadde tørket av hendene sine i gresstufsene; nu tok han om Kristins ankel og la kinnet sitt inn til hennes fot, som stakk ut under kjolekanten. Hun ville trekke til seg foten, men Arne sa:
«Din mor er på Laugarbru, og Lavrans er ridd av gården – og ingen kan se oss fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la meg få snakke om det som ligger meg på sinnet.»
Kristin svarte:
«Det har vi da visst alle dager, både du og jeg, at det var unyttig for oss om vi la vår hug til hinannen.»
«Får jeg legge hodet mitt i fanget ditt,» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hennes midje. Med en hånd drog han i flettene hennes.
«Hvordan vil du like det,» spurte han om litt, «når Simon ligger slik i fanget ditt og leker med ditt hår?»
Kristin svarte ikke. Det var som det falt en tyngsel over henne med ett – Arnes ord og Arnes hode i hennes kne – hun syntes det åpnet seg likesom en dør inn til et rom, mange mørke veier inn til mere mørke; uglad og hjerteklemt tøvet hun og ville ikke se inn.
«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvde å tenke seg Simons tykke, runde åsyn se opp i hennes med sånne øyne som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunne ikke bare seg for å le:
«Simon kommer nok aldri til å legge seg på bakken for å leke med skoene mine, han!»
«Nei, for han kan leke med deg i sengen sin, han,» sa Arne. Hans stemme gjorde henne syk og maktesløs med ett. Hun prøvde å skyve hodet hans ned av sitt fang, da boret han det hardt inn mot hennes skjød og sa sakte:
«Men jeg ville leke med skoene dine og håret ditt og fingrene dine, og følge deg ut og inn dagen lang, jeg Kristin, om du aldri så meget var hustruen min og sov på armen min hver en natt.»
Han satte seg halvt overende, tok om hennes skulder og så inn i hennes øyne.
«Det er ikke vakkert av deg at du snakker slik til meg,» sa Kristin sakte og sky.
«Nei,» sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»
«Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»
Arne rørte seg ikke, men sa:
«Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»
Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang. Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.
«Kristin,» sa Arne sakte.
I det samme skrek Ulvhild høyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i røysen, og hun var falt. Arne og Kristin løp bort til henne, og Arne løftet henne opp i søsterens armer. Hun hadde slått seg i munnen og blødde meget.
Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.
Ulvhilds klage stilnet snart, og hun gråt smått og sårt, som barn gjør der er vant til å lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.
Da begynte klokken å ringe til Vesper oppe i Olavskirken.
Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hørte eller sanset, bøyd over søsteren, så han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet på hodet og så ikke på ham.
Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.
Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til å sove med foreldrene. Så drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lå og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.
Det var kommet for henne, da den tok til å klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne. Hvis hun ville gå i søsterens sted – hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gud ville gi barnet helse og førlighet igjen.
Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse dagene var det bare de lytte og lamme barna og dem de ikke kunne finne gode giftermål til, som foreldrene ofret til Gud. Hun visste hennes foreldre var fromme folk – dog hadde hun aldri hørt annet enn at hun selv skulle giftes, men da de skjønte at Ulvhild ville komme til å bli syk alle sine dager, hadde de straks rådet for henne at hun skulle i kloster —.
Og hun ville ikke selv – hun stod imot den tanken at Gud skulle gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv ble nonne. Hun hengte seg ved Sira Eiriks ord om at det skjer ikke så mange jærtegn mere. Enda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, så kunne det virke mirakler. Men hun ville ikke ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, ville ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og lengtet etter verden —.
Kristin presset sin munn ned i Ulvhilds myke silkehår. Barnet sov fast, og den eldste søster satte seg urolig opp, men la seg ned igjen. Det blødde i henne av sorg og skam, men hun visste at hun ville ikke tro på undere, fordi hun ville ikke gi opp sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.
Så prøvde hun å trøste seg med den tanke at foreldrene ikke ville la henne få lov til noe slikt. De ville heller ikke tro det kunne nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de ville nok ikke miste Simon som de var så glad i. Hun følte seg besveken fordi de syntes det var sånn herlighet med denne mågen; hun tenkte plutselig med uvilje på Simons runde, røde ansikt og små leende øyne, på hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – på hans skjemtsomme talemåter som fikk henne til å føle seg dølsk og dum. Det var ikke sånn herlighet å få ham heller og så bare bli flyttet ned på Formo —. Enda så ville hun heller ha ham enn gies i kloster —. Men verden utenfor fjellene, kongsgårdene og grevene og ridderne som fru Åshild talte om, en vakker mann med sorgfulle øyne som ville følge henne ut og inn og aldri bli trett. Hun husket Arne den sommerdagen han lå på siden og sov med sitt brune, blanke hår utbredt i lyngen – hun hadde hatt ham så kjær som han skulle vært hennes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulle snakke slik til henne, når han visste de kunne aldri få hinannen —.
Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.
Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.
Hun løp mellom skigardene, over veien og bakken opp mot kirken. Den sov, svart og stengt, men hun gikk opp til korset som stod like ved til minne om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flyktet for sine uvenner.
Kristin knelte ned på stenen og la sine foldede hender opp på fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste tre, sykes bro til helsedommens fagre strander —»
Ved bønnens ord var det som hennes lengsel vidde seg ut etterhvert, som ringer på et vann. De enkelte tanker som voldte henne uro, glattedes ut, hennes sinn ble stillere, mere ømt, det kom en mild, tanketom sørgmodighet istedenfor hennes sorger.
Hun ble liggende på kne og sanset alle nattens lyder. Vinden sukket så rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bekken rant like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket, skimtet hun med syn og hørsel små strenger av rinnende og dryppende vann. Elven blinket hvit nede i bygden. Månen gled opp over et lite skar, det glitret litt i duggvåte blader og Stener og lyste matt og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulen ved kirkegårdsgrinden. Så ble månen borte igjen hvor åsen skjøt ryggen høyere. Nu var det mange flere hvite og skinnende skyer på himmelen.
Hun hørte en hest som kom i langsomt skritt høyere oppe på veien, mannsrøster snakket jevnt og sakte. Folk var hun ikke redd her like ved hjemmet hvor hun kjente hvert menneske; hun ble trygg av det.
Farens hunder stormet inn på henne, snudde og pilte tilbake inn i lunden, vendte om og satte oppover henne igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellom bjerkene. Han leide Gullsveinen ved bislet; det hang et knippe fugl og dasket frempå sadelen, og Lavrans bar høken med hette over hodet på venstre hånd. Han var i følge med en lang, slutrygget mann i munkekutte, og før Kristin hadde sett hans åsyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gikk dem imøte og var ikke mere forundret enn om hun skulle drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjente igjen gjesten deres.
Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; så hadde han fått ham overtalt til å bli med hjem og overnatte på gården. Men broder Edvin ville endelig få lov til å ligge i fjøset: «for jeg er blitt så luset,» sa han, «dere kan ikke ha meg i de gode sengene.»
Og alt Lavrans bad og snakket, så ble munken ved sitt; ja først ville han de skulle gi ham maten ut på tunet. Tilslutt fikk de ham dog med seg inn i stuen, og Kristin la ved inn på ovnen i hjørnet og satte lys på bordet, mens en pike bar inn mat og drikke.
Munken satte seg på stavkarsbenken ved døren, og han ville kun ha kald grøt og vann til nattverds. Ikke heller ville han ta imot da Lavrans bød til å rede ham et bad og få hans klær vasket ut.
Конец ознакомительного фрагмента.
Текст предоставлен ООО «ЛитРес».
Прочитайте эту книгу целиком, купив полную легальную версию (https://www.litres.ru/pages/biblio_book/?art=67813421) на ЛитРес.
Безопасно оплатить книгу можно банковской картой Visa, MasterCard, Maestro, со счета мобильного телефона, с платежного терминала, в салоне МТС или Связной, через PayPal, WebMoney, Яндекс.Деньги, QIWI Кошелек, бонусными картами или другим удобным Вам способом.
notes
Примечания
1
Christus natus est – Kristus er født
2
ubi – hvor
3
eamus – la oss gå dit
4
volo – jeg vil
Сигрид Унсет
Тип: электронная книга
Жанр: Литература 19 века
Язык: на норвежском языке
Издательство: КАРО
Дата публикации: 18.10.2024
Отзывы: Пока нет Добавить отзыв
О книге: Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь.